Har du hørt om "The Great Unraveling" eller "The Great Simplification"? Kanskje har du tenkt at det er noe spirituelt tull og scrollet videre. Eller en rar dommedagssekt som tilber kometer eller er opptatt av chakraer. Dette er ikke science fiction eller fantasy, men handler om noe uunngåelig som ikke ligger så altfor langt inn i fremtiden og noe de fleste som lever i dag kommer til å oppleve. Ikke som en forbigående engangshendelse, men noe som gradvis vil prege hverdagen mer og mer for hver eneste dag og for hver eneste nye generasjon i fremtiden.

I motsetning til religion og økonomisk mytologi uten noe begrep om grenser eller en forankring i vår fysiske virkelighet handler dette nettopp om fysikk. Det handler om hvor mye energi vi må ofre for å få energi tilbake. Det handler om ressursknapphet. Det handler om konkrete begrensninger. Det handler om hva som skjer med en stadig mer kompleks sivilisasjon når et voksende energioverskudd plutselig tipper over til å krympe permanent. Dette er tross alt den første moderne, globale og industrielle sivilisasjonen.

Og trolig den siste.

Sannsynligvis kommer andre sivilisasjoner og avløser denne, men det vil ikke kunne bli noe i nærheten av den vi kjenner i dag. Overfloden av tilgjengelig energi og materialer vil være et fjernt minne. Ingen selvfølgeligheter som f.eks pakker fra utlandet levert på døra, som du bestilte dagen før.

Ingen gigantiske kjøpesentre som renner over av de aller ferskeste trendene til overkommelige priser.

Ingen billige flyreiser som kan ta deg fram og tilbake for å shoppe i en tilfeldig valgt storby en langhelg.

Ingen roboter til å klippe gress, støvsuge, vaske vinduer, danse, pleie de eldre, tømme oppvaskmaskinen og rydde.

Intet kontinuerlig tilgjengelig globalt internett som kan servere deg underholdning, nyheter, informasjon eller kunnskap når enn du måtte ønske det.

Ingen “sexy” arbeidsplasser innen IT, konsulentbransjen, forbrukerelektronikk, børs eller markedsføring.

Ingen smarthus der alt styres av siste versjon av en eller annen app.

Ingen milliardærer (digg, ikke sant?)

Ingen massive nye motorveiprosjekter, skyskrapere eller flyplasser. Av de som allerede eksisterer vil de fleste forfalle.

Vi vil få en dekompleksifisering, eller en forenkling om du vil. Ofte kalles det kollaps (ref. Joseph Tainters bok “The Collapse of Complex Societies”), men det er et ord mange tolker som noe brått og ukontrollert som skjer over natta. Det er ikke tilfelle. En slik forenkling eller kollaps vil gå i rykk og napp over mange tiår, kanskje flere århundre. Hver eneste nye generasjon med mennesker vil ha det enda litt trangere enn generasjonen før, i motsetning til hvordan det har vært tidligere.

Subscribe now

Hvor kompleks en sivilisasjon kan ta seg råd til å være avgjøres av størrelsen på energioverskuddet. Les gjerne setningen igjen og tenk over hva det betyr. Vi nærmer oss slutten på "the great acceleration" (også tidvis beskrevet som karbonpulsen), som er en engangshendelse i menneskehetens historie, der vi brenner opp fortidens massive karbonlagre over bare et par århundre - flere titalls millioner ganger raskere enn de ble dannet.

Dette enorme "karbonbatteriet" har planter og planteplankton “ladet opp” over mange hundre millioner år, ved hjelp av sollys og fotosyntese. Karbondioksid i planetens atmosfære har blitt fanget og lagret av planteplankton, alger og andre planter, og over tid har det blitt konsentrert fossilt karbon dypt nede i bakken. Vi kjenner disse fossile karbonlagrene som olje, kull og gass. I realiteten er det energien fra fortidens solstråler som traff planeten, konvertert i kroppene til våre fjerne forfedre. Disse tidlige organismene levde her lenge før det eksisterte noe som lignet pattedyr.

En plante lager forresten ikke oksygen for sin egen del, men ved å absorbere sollyset kan de nemlig ved hjelp av seks karbondioksidmolekyler og seks vannmolekyler produsere ett eneste glukosemolekyl. Og det er nettopp glukosen de er ute etter.

I tillegg dannes det seks oksygenmolekyler, som et biprodukt (eller avfallsprodukt) fra denne prosessen. Hvert eneste åndedrett du trenger for å eksistere er bare mulig fordi avfallet fra plantene tilfeldigvis er oksygen.

Ett eneste fat oljeekvivalenter (boe) omregnet til arbeidskraft inneholder energien tilsvarende en person som jobber fulltid i nesten fem år. Årlig forbruker vi mennesker nesten 100 milliarder boe, noe som betyr at vi i praksis har nesten 500 milliarder fossile "energislaver" som jobber for oss og gjør det aller meste av tunge løft på vegne av menneskeheten. (Ikke bare tar vi alt dette for gitt, men prislappene vi har satt reflekterer verken de reelle kostnadene eller verdien vi får ut av det på en riktig måte.)

Og disse energislavene kommer i tillegg til de milliardene av mennesker som er i arbeid i dag. Dette enorme energioverskuddet har gitt oss den vanvittige teknologiske utviklingen man også refererer til som "the great acceleration". Det var også dette eksplosivt voksende energioverskuddet som drev hele den industrielle revolusjonen. Vi brenner oss gjennom planetens karbonbatteri flere titalls millioner ganger raskere enn det ble oppladet av fortidens sollys og planteliv, men de færreste ser ut til å reflektere over at dette er noe vi i fremtiden må klare oss uten.

Ingen mennesker som lever i dag har opplevd noe annet enn at dette energioverskuddet vokser år etter år. Det er litt større i dag enn det var i går, og i morgen vil det være enda litt større enn i dag. Vi tar det også for gitt. Men det varer ikke så veldig mye lenger før vi bikker over toppen. For selv om økonomisk mytologi med sine klamme, grådige fingre har overtatt roret til sivilisasjonen vår, vil det alltid være termodynamikkens lover som bestemmer kursen til dette gigantiske skipet i virkeligheten. Og skipets voldsomme momentum mot et gigantisk isfjell gjør at det vil ende på havets bunn.

Skipet er vår moderne sivilisasjon, isfjellet er fysikkens lover og havbunnen er vår felles destinasjon. Med mindre vi bremser, svinger unna eller finner oss livbåter. Men det er for sent å bremse og svinge unna. Vi har allerede kollidert og tar inn vann.

I oljealderens spede begynnelse fikk vi 100 fat olje tilbake ved å investere energien fra kun ett fat. I dag får vi bare 13. Og dette tallet synker nå permanent. Ingen penger i hele verden kan gjøre noe med termodynamikkens lover.

Hele idéen om at ting alltid skal bli bedre og billigere, og at vi alltid skal få bedre teknologi og at alt skal bli mer tilgjengelig, har for lengst blitt sementert som det dominerende narrativet i kulturen vår. Det forventes at ting alltid skal bli bedre og bedre, som om det var en naturlov. Hva nå enn "bedre" egentlig innebærer. For det meste handler det egentlig bare om et jag etter neste dopamintrigger. En evig kamp for å forbrenne mer energi for å ødelegge enda litt mer av planeten, fordi målet er at tallene hele tiden må stige fortere.

Mange er overbevist om at vi alltid vil innovere oss ut av enhver situasjon og elegant overvinne hver eneste potensielle hindring som måtte komme i vår vei. Dette er også en overbevisning basert på at vi hele tiden fram til nå har hatt et voksende energioverskudd. Vi har alltid hatt råd til å sløse bort energi og materialer for å finne ut av ting. Det hadde ikke noe å si om energien eller materialene ble tapt for alltid, for vi har hatt så vanvittig mye å ta av uansett.

Og vi har stort sett ignorert alt av økologiske kostnader og negative konsekvenser. Antagelsen er at “hvis vi har klart X tidligere, vil vi derfor også klare Y i fremtiden”. For alltid. Fordi mennesker er uendelig kreative og innovative. Fordi en eller annen teknologi i fremtiden. Fordi vi er en helt unik art, selve sluttproduktet av evolusjonen og “noe annet” enn andre livsformer på planeten. Vi ser på oss selv som uslåelige.

Som et resultat av dette perverse overforbruket av energi har også økonomien i en relativt kort periode kunnet vokse eksponentielt og ukontrollert. Alle de negative konsekvensene, som naturødeleggelser, mikroplast, utryddelser, forsøpling, forgiftning, utslipp, antibiotikaresistente bakterier, smelting av permafrost, evighetskjemikalier (PFAS), økende ulikhet, spredning av virussykdommer, tørke, bresmelting, overfiske og veldig mye annet har blitt utelatt fra regnestykkene fordi målet har vært (og er fortsatt) at abstrakte tallsummer skal fortsette å vokse for evig.

Økonomisk mytologi og et antroposentrisk verdensbilde har gitt oss frie tøyler til å ofre biomangfoldet og et stabilt klima, selve livsgrunnlaget vårt, for å kunne nå dette helt urealistiske og irrasjonelle målet. Helt uten å anerkjenne grenser, fysikkens lover eller at nettopp et rikt biomangfold er selve fundamentet som gjør liv på denne planeten mulig. Vi har i fellesskap gått med på å prioritere kvantitet over kvalitet og valgt makt foran visdom.

Subscribe now

Biomangfoldet er vår viktigste direkte energikilde, i motsetning til hva mange tror. Joda, sola er fin å ha, men uten biomangfoldet har vi ingenting å spise. Husk at alle de andre planetene i dette solsystemet også har tilgang på rikelige mengder med sollys. Men de har ikke matjord, fotosyntese eller en levelig atmosfære.

Når energioverskuddet krymper, som det uunngåelig vil gjøre, kan vi ikke lenger ta oss råd til å glatte over alle de negative konsekvensene av overforbruket vårt. Vi kan ikke lenger fikse alle hullene i asfalten, reparere alle sprekkene i fundamentene eller vedlikeholde all den andre infrastrukturen vår.

Mye av det som bryter sammen og blir ødelagt vil forbli sånn for alltid. Konsekvensene av å både behandle planeten som et utømmelig varelager og en uendelig stor søppelfylling vil bli veldig mye vanskeligere å håndtere når vi samtidig må nedskalere og kutte forbruket av det aller meste annet.

Maskiner som ikke enkelt kan repareres i en garasje i nabolaget, vil bli stående igjen som livløse, overgrodde skulpturer i landskapet. Som en påminnelse om en naiv sivilisasjon som fløy for nær solen, som gravde for dypt og forsynte seg for grådig. Overalt vil det finnes rester av en kultur fra fortiden som i et forbigående blaff i den store sammenhengen prioriterte hyperindividualisme og konkurranse fremfor samarbeid.

En epoke der ekstrem narsissisme og manglende empati ble sett på som en styrke, ikke et avvik. Menneskene i denne tidsalderen mistet gradvis retningssansen, distanserte seg fra virkeligheten og levde over evne - helt til de ble innhentet av fysikkens lover og det stoppet av seg selv. De som lever her om hundre år vil nok ha problemer med å forstå hvordan dette kunne skje og hvorfor det kunne gå så langt uten at noen trakk i nødbremsen.

Vår sivilisasjon er den mest komplekse som noensinne har eksistert. Og et krympende energioverskudd vil tvinge fram en reduksjon i kompleksiteten. Det vil bli en forenkling. Dessverre er vi blitt energiblinde etter generasjoner med en voksende overflod av tilgjengelig energi og naturressurser, og vi tenker ikke så mye over at dagens vanvittige overskudd er like unormalt som det er midlertidig.

Veien ned igjen fra toppen av "karbonpulsen" vil bli humpete og tidvis kaotisk. Den vil være ukomfortabel og veldig vanskelig å akseptere. Virkeligheten vil gradvis stemme mindre og mindre overens med forventningene vi har hatt (og kanskje fortsatt har), og bildet av fremtiden som foreldrene våre har malt for oss vil falme og forbli en fjern ønskedrøm. Et fantasiscenario som hører hjemme i eventyrbøker. Det nye terrenget vil minne så lite om det gamle kartet vi pleide å forholde oss til at vi like gjerne kan brenne det for å holde varmen.

Ofte når jeg prøver å forklare folk dette får jeg enten høre at jeg er pessimist, fossillobbyist eller at jeg ikke har fått med meg hvor utrolig billig "fornybar energi" har blitt og kommer til å bli i fremtiden. Og at jeg ikke skjønner at “teknologien blir bedre og bedre”, som en slags naturlov. Det skjer også rett som det er at jeg kalles en hykler. Som om man ikke skal få lov til å kritisere et system man tvinges til å være en del av for å eksistere.

Men jeg trodde også en gang i tiden at vi skulle fikse alt med "fornybar energi". Jeg heiet på Just Stop Oil og så på fossilbransjen som enkle, grådige tegneserieskurker. Det var fryktelig mye mer komfortabelt og lettere å forholde seg til enn å bruke masse tid på bøker om hvordan ting faktisk henger sammen. Kjappe løsninger og raske svar med to streker under blir ofte snarveiene man velger og som krever minst innsats. Man kan konkludere og gå videre til noe annet.

Selv er jeg ingen ekspert på noe av dette, men jeg har omsider kommet dit hvor jeg på en måte kan myse og se konturene av hvordan dette henger sammen. Jeg forstår det i grove trekk og jeg er komfortabel og trygg nok på stoffet til at jeg føler jeg kan forklare essensen i det. Men jeg bommer sikkert masse også. Det er garantert mange steder hvor folk med mer kunnskap og forståelse kan korrigere meg. Men jeg har fortsatt til gode å bli servert noen motargumenter som ikke ignorerer fysikkens lover eller erstatter vår fysiske virkelighet med antagelser eller mytologi.

Grunnen til at jeg fortsetter å dele disse tekstene med ujevne mellomrom er todelt. På den ene siden gjør det at jeg får mer erfaring med å strukturere tankene og koble disse tingene sammen, kanskje på nye måter enn før. Kanskje jeg inkluderer noe jeg ikke visste tidligere eller hadde glemt å ta med. For det meste skriver jeg for min egen del.

Men på den andre siden kan det hende det kan hjelpe andre med å forstå disse sammenhengene selv. Denne prosessen har tatt meg fem år, og det har vært en emosjonell berg-og-dalbane av dimensjoner. Jeg lærer noe nytt hele tiden og det dukker stadig opp nye puslespillbiter som passer inn et eller annet sted i det store bildet. Men det er fortsatt mange hull. Om noen andre får utbytte av å lese det jeg skriver er det jo bare en bonus.

Subscribe now

Hvis man først ønsker å lære om dette så bør man være forberedt på at det er ganske tungt og deprimerende, i alle fall til å begynne med. For det kan oppleves både overveldende og håpløst. Kanskje det er derfor mange velger å forholde seg til enkle "løsninger" og korte svar. Man kan slå seg til ro med at “det ordner seg sikkert”, og fortsette livet sitt omtrent som før. “Mer havvind og elbiler”, kanskje til og med man kan trykke det på en t-skjorte eller en button.

Da jeg selv begynte å ane konturene av hvordan vi ligger an fikk jeg også en reaksjon. Når du først forstår dette er det ingen vei tilbake igjen. Du kan aldri noensinne reise tilbake i tiden til da du ikke forstod det. Man ser verden, sivilisasjonen og kulturen vår på en helt annen måte enn før. Det gamle verdensbildet ditt slår sprekker og raser sammen, og det går ikke an å bygge det opp igjen sånn som det var. Uansett hvor hardt du prøver. Og du oppdager at den rollen du trodde du hadde ikke passer inn i den nye virkeligheten.

Du begynner å lure på hvor mye av det du har trodd hele livet som egentlig er basert på en løgn. Hvor mye som er sannheter med kreative modifikasjoner, der hensikten alltid har vært å bevare et system som aldri noensinne kunne bli bærekraftig. Og hvor mye som er rent oppspinn og fantasi. Hvor mye tror vi på fordi “alle andre” tror på det samme?

Joda, du kan sikkert prøve å glemme eller ignorere det. Du kan bli religiøs, du kan begynne å meditere og desperat søke svar i det mer spirituelle eller du kan tvinge deg selv til å fylle dagen med så mange gjøremål og skaffe deg en så tettpakket timeplan at du ikke har tid eller energi til å anerkjenne det lenger. Men det vil alltid være der i bakhodet ditt. Det forsvinner aldri igjen.

Og uansett hva du gjør, samme hvor mye du prøver å rømme fra virkeligheten, er du fortsatt en jordboer. Det er ingen vei ut av dette, du må gjennom. Så selv om du av ulike grunner ikke vil anerkjenne virkeligheten må du også forholde deg til hvordan hverdagen din påvirkes av at en moderne industriell sivilisasjon flater ut på toppen av karbonpulsen og uunngåelig tvinges inn i en massiv, permanent nedskalering på veien ned. Du skal faktisk gjennom en “Great Simplification”, med alt det måtte innebære.

Du og jeg, og absolutt alle andre.

Share

Les også:

Det aller meste av menneskelig aktivitet medfører utslipp og avfall i en eller annen form, så for å redusere de negative konsekvensene vil det logiske og rasjonelle være å gjøre mindre av alt. For å få til dette må vi omstrukturere og nedskalere hele samfunnet. Richard Heinberg har skrevet utdypende om den biten, noe du kan lese mer om her.

Men er det noe vi kunne gjort her og nå som ville redusert utslippene over natta?

Selvfølgelig!

(Disse idéene er i tilfeldig rekkefølge og på ingen måte ment som en fasit, men mer for å inspirere til refleksjon og andre idéer.)

1 - Forby reklame

Astrid Rem foreslår å forby fossilreklame. Men hvorfor stoppe der? La oss forby all reklame. Først i det offentlige. Bort med alle plakater ved busstoppet, på bygninger, stolper, bussterminaler, holdeplasser, handlevognskur, kollektivtrafikk, varebiler (og personbiler). Ingen brosjyrer, ingen reklameskjermer, ingen bunker med “ukens tilbud” i postkassa. Du skal kunne bevege deg fritt utendørs på offentlige steder uten å bli eksponert for reklame. Hadde ikke det vært fint?

Deretter forbyr vi radioreklame, reklamepauser på tv, i podcaster og andre streamingtjenester, kvitter oss med popups og reklamebannere overalt på internett. Nyhetsvideoene til VG skal verken ha reklame før, etter eller som en ramme rundt videoen.

Null reklame. Å benytte seg av tv, nyheter og streaming blir litt som å bruke NRK i gamle dager (eller appen deres). Aldri mer “programtittel er sponset av x, y og z”. Kinoreklame ryker også. Filmen kommer heretter til å starte ved angitt klokkeslett.

Jeg vet; akkurat sistnevnte er nærmest umulig å forestille seg.

Reklameforbudet ville redusert overforbruket vårt drastisk og fått ned utslippene nesten umiddelbart. Uten reklame blir det knapt noen mulighet for produsenter å nå ut til massene med årets modell, sesongens kolleksjon, ukens tilbud etc. Folk vil først og fremst dra til butikker for å kjøpe det de trenger, ikke fordi de konstant har i bakhodet at det har kommet et nytt og skinnende produkt de tror skal fylle tomhullet i livene deres. Spontankjøp vil stupe, forbruket av penger vil gå ned, forbruket av energi og fysiske materialer vil gå ned og gjelden vil ikke lenger vokse like fort. Og utslippene vil som sagt gå ned.

I tillegg vil skogområder som i dag kuttes ned for å bli til produkter (eller som brennes for å produsere elektrisitet) heller bli stående for å fange og lagre karbon.

Mindre karbon ut - mer karbon inn. Vinn-vinn.

Husk at reklame kun eksisterer for å gi deg lyst på noe du egentlig ikke trenger og for å fabrikkere et behov som ikke er der i utgangspunktet. Hadde du trengt produktene, ville ikke reklamen vært nødvendig. Du ville kjøpt dem uansett.

Ville du sultet i hjel hvis ikke du fikk vite at Kiwi hadde tilbud på marinerte koteletter eller Tine lanserte enda en dessert-yoghurt? Nei, men du hadde nok spart mye penger. Hvor mye reklame ble menneskene som levde for 12 000 år siden bombardert med? De sultet i hjel av helt andre årsaker enn at de gikk glipp av hulemaleriet av en 850 grams McGlutton, det kan jeg garantere deg.

Og du ville tatt turen til Elkjøp for å kjøpe ny mobil hvis den gamle sluttet å virke, ikke bare fordi det ble lansert en i glitrende rosegull som var en kvart millimeter tynnere enn den du allerede hadde.

Reklameforbud er lavthengende frukt for å kutte utslipp. Færre produkter ville blitt produsert, det ville blitt mindre behov for energi og fysiske materialer, som igjen ville krevd mindre gruvedrift, mindre oljeutvinning, mindre behov for transport, det ville redusert naturødeleggelsene, gitt mindre forurensning og giftig avfall.

Det ville også hatt positiv innvirkning på privat gjeld og utslettet forbrukslån-bransjen nærmest over natta. I tillegg ville det krevd langt færre mennesker i arbeid, det ville kortet ned arbeidsdagene og gitt folk mer tid til å leve livene sine og være sammen.

Hvem vet; kanskje det også ville gitt barnearbeiderne anledning til å leke en halvtime før leggetid når de kommer hjem fra fabrikken?

Subscribe now

En annen ting er at reklamemateriell, uansett om det er reklamefilmer, digitale bannere eller fysiske plakater og brosjyrer; alt koster energi og råvarer å produsere, så dette ville også redusert forbruket og kuttet utslipp. Reklamen i seg selv gir utslipp.

Unntak for reklame kan gjelde sånt som er ren opplysning og viktig informasjon; nye tilgjengelige vaksiner og medisiner, veier som skal stenges midlertidig pga graving, endringer i kollektivtilbud, sånt som dreier seg om helse, sikkerhet etc. All relevant og viktig informasjon fra kommunen eller staten vil være lett å oppdrive for alle, og ikke lenger pakkes inn og selges som “innhold” ved å begraves bak betalingsmur i lokalavisene.

2: Senke fartsgrensene

Jo fortere noe trenger å bevege seg - desto mer energi krever det. La oss forenkle det litt og se bort fra transportmetoden, om veien er humpete eller svingete, osv.

Dersom man skal frakte 1kg i en gitt distanse, f.eks 1 km, vil energiforbruket variere ut i fra hastigheten. Slik vil energiforbruket (omtrentlig og oppgitt i kcal/kilokalorier) endre seg hvis man øker hastigheten:

1kg fraktet 1km i 10km/t: 0,045 kcal

1kg fraktet 1km i 20km/t: 0,18 kcal

1kg fraktet 1km i 100km/t: 4,52 kcal

Hva skjer her? Energiforbruket øker kvadratisk (eller eksponentielt om du vil) med hastigheten fordi luftmotstanden avgjøres av hvor fort noe beveger seg.

Biler som kjører saktere bruker derfor i snitt mindre drivstoff, sliter mindre på veien, gir mindre utslipp, mindre svevestøv, mindre støyforurensning, færre dødsulykker (og tar livet av færre dyr og insekter). Vi er fartsblinde og endringsblinde, noe som har gjort at ingenting noensinne egentlig går fort nok, med mindre det skjer umiddelbart.

Spoler vi noen hundre år tilbake i tid, som utgjør et nærmest ubetydelig lite blaff i menneskehetens nesten 300 000 år lange historie, finner vi ingen spor etter evolusjonære behov for å bevege seg i 80-100km/t. Dette er ikke noe mennesker trenger å gjøre og noe vi helt fint klarer oss uten. Vi har faktisk klart oss uten i 99,99% av tiden vår art har eksistert på denne planeten. Unntaket var vel fritt fall, men det var ikke noe å hige etter.

Men vi er født inn i en kultur som tar for gitt at alt skal være umiddelbart tilgjengelig til enhver tid og at man skal kunne flytte seg mellom kontinenter på bare noen timer.

Dette er noe vi gjør fordi vi kan det, ikke fordi vi egentlig trenger det.

Vi er både fartsblinde og endringsblinde. Dårlig kombinasjon.

Lavere hastighet krever mindre energi og gir mindre utslipp. Hvor fort trenger man egentlig å kjøre og hvorfor? Og gjør ikke økningene i tillatt/mulig hastighet bare at vi samtidig også blir mer fristet til å bevege oss over enda større avstander, som igjen øker behovet for enda høyere hastighet så vi kan komme oss dit på enda kortere tid? Som igjen frister oss til å reise enda lenger av sted osv.

Vi er ikke så opptatt av hvor langt det er dit, vi trenger bare å vite hvor lang tid det tar å reise dit. Nordmenn som flyr til Spania er ikke så interessert i at de skal forflytte seg en distanse på 2370km (distansen mellom Gardermoen og Palma de Mallorca), men at det tar tre og en halv time. Viktig for å koordinere med innsjekk på hotellet og åpningstidene til restaurantene og denslags, samt finne ut hva man skal fylle denne dødtiden på flyet med. Man vil jo ikke risikere å måtte kjede seg eller bli holdt som gissel av sine egne depressive tankespiraler.

Masse som skal flyttes over en distanse krever mer energi jo større distansen og hastigheten er, som også gir mer friksjon og mer varmeutvikling.

Senk de øvre tillatte fartsgrensene årlig med 5km/t helt til vi er nede i gangfart. Det blir en jevn overgang på 20-25 år som de aller fleste fint burde klare å forholde seg til. Samtidig må vi redusere behovet for å daglig forflytte seg over så store avstander og jobbe for at det aller meste skal produseres lokalt og i mindre skala.

Jada, det kan fortsatt eksistere sykler hvor du kan tråkke av gårde så fort du makter. Fartsgrensene handler først og fremst om kjøretøy med motor.

3: Finne et annet øvre mål enn vekst

Målet i de aller fleste land og for hele vår moderne industrielle sivilisasjon er å vokse økonomien eksponentielt for evig. Du lurer kanskje på hvordan det skal fungere i praksis når vi kun har en helt begrenset mengde fysiske materialer og begrenset tilgang på energi innenfor et gitt tidsrom? Tja, det får du spørre en økonom om. Jeg har skrevet mer utdypende om eksponentiell vekst og doblingstid tidligere her:

Selv om det ikke er en løsning vil det hjelpe mye om vi slutter å jage evig vekst. Det vil ikke være nødvendig å produsere og selge stadig flere varer for å øke omsetningen eller gi firmaer og selskaper insentiver til å utvide til flere byer og spre seg utover flere land. Hvis profitten dette året er den samme som i fjor, så får vel det være godt nok. Og hvis neste år er tilsvarende, er det også fint. Det er ingen rasjonell grunn til at målet skal være “mer av alt, for alltid”, og det er egentlig en utrolig dårlig indikator for progresjon.

Penger er ikke en knapp ressurs, banker lager penger ut av ingenting. Det er opp til oss hvordan disse imaginære tallverdiene fordeles og brukes. Vi har ikke mangel på penger, vi har et omfordelingsproblem kombinert med et brutalt overforbruk av alt som pengene kan veksles inn i.

Men om vi skulle valgt å sette en stopper for veksten, innføre et slags øvre tak og gå inn for å holde oss på samme nivå år etter år, ville vi likevel blitt tvunget til å øke forbruket av energi og råvarer. Hvorfor? På grunn av det som kalles “red queen-effekten”; forekomstene av de ikke-fornybare ressursene, som olje, kull, gass, metaller, mineraler etc. er av stadig dårligere kvalitet og blir gradvis vanskeligere å hente ut og foredle, som også forklarer veldig greit her:

Dit haren hopper

Energifellen

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her…

Read more

a year ago · 5 likes · Agnar Lirhus

Vi må lenger og lenger ned i jordskorpa og frakte både oss selv og maskiner over større avstander for å få tak i dem, og vi må flytte på et kontinuerlig økende volum av stein, leire, fjell og jord. I tillegg er konsentrasjonene av det vi er ute etter dårligere enn tidligere. Det innebærer at dersom vi “bare” skulle holdt oss på dagens nivå av overforbruk og kompleksitet (tenk vår moderne levestandard), så vil vi uansett tvinges til å øke forbruket av energi og råvarer, rett og slett fordi det må utføres mer arbeid for å få ut samme mengde råvare som tidligere.

Bare for å holde oss på stedet hvil må vi altså løpe fortere og fortere i hamsterhjulet, og det finnes ingen vei utenom.

Så selv om det vil hjelpe litt å gi opp vekstmålet vil vi fortsatt tvinges til å øke forbruket av energi og råvarer, og i samme slengen øke utslippene, dersom vi fortsatt har planer om å holde levestandarden på dagens nivå. Men det er jo heller ikke en naturlov satt i stein.

Likevel ville det fjernet den ene av to grunner til at vi “må” øke forbruket, og sånn sett bidratt positivt til å kutte utslippene.

Mennesker kan fint klare seg med mindre enn overforbruket vi i den vestlige rike delen av verden forventer i dag, vi må bare lære oss forskjellen mellom hva vi trenger og hva vi har lyst på.

Subscribe now

Og når det er sagt, så er uansett overforbruket vårt helt hinsides forbi et bærekraftig nivå allerede, så det ville ikke vært tilstrekkelig at vi holdt oss på 2025-forbruket til evig tid heller. Vi kommer ikke utenom en omstrukturering og radikal nedskalering av forbruket vårt av energi og natur. Dette er uunngåelig. Men som et første skritt på veien kan man sette en stopper for veksten før nedskaleringen starter.

“Mer av alt - for alltid, for et lite antall mennesker” må erstattes med “tilstrekkelig - for absolutt alle”.

4: Fase ut industriell kjøttproduksjon over tid

Denne er vel relativt selvforklarende, men å produsere kjøtt er den minst energieffektive metoden vi kan benytte for å produsere menneskemat. Omtrent en tredjedel av det eksisterende arealet vi har av dyrkbar jord går kun til å produsere dyrefôr for å avle opp dyr vi senere skal ta livet av og spise. Hele 77% av all jordbruksmark (inkludert beiteområder og fôrproduksjon) brukes til kjøtt, melk og oppdrettsfisk. Og fra all denne systematiske lidelsen får vi faktisk bare 18% av verdens kalorier og kun 37% av proteinet.

Storfekjøtt er verstingen, hvor vi faktisk sløser bort 90-98% av energien. For å produsere én eneste kalori storfekjøtt koster det oss 20-50 kalorier energi. Svinekjøtt og kylling er noe bedre, henholdsvis 8-12 og 4-5 kalorier inn for hver kalori ut. Ved et plantebasert kosthold ville det derimot bare kostet oss 1-2 kalorier for hver kalori vi fikk tilbake. Eneste grunnen til at vi kan ha tidenes minst energieffektive matproduksjon er fordi vi for øyeblikket befinner oss nært toppen på karbonpulsen og har “evig” tilgang på fossil energi. Men dette vil ikke vare.

Lidelsene dyrene må gjennomgå trenger vi ikke gå detaljert inn på i dette innlegget, men vi må slutte å behandle andre levende skapninger som vårt personlige varelager. Denne planeten er ikke vår eiendom. Den tilhører ikke oss, men vi mennesker hører til planeten. Dyr er ikke anonyme hyllevarer, men selvbevisste skapninger som føler og opplever glede, smerte, lek, nysgjerrighet, vennskap, panikk, sorg, savn, lykke, forventning, skuffelse, omsorg for familie og avkom, lidelse, trygghet, utrygghet og tap, akkurat som deg og alle mennesker du kjenner.

Legger vi ned denne sadistiske virksomheten vil vi kunne frigjøre enorme landområder vi kan bruke til å dyrke menneskemat, og store deler av dem vil kunne returneres til naturen for å restaurere økosystemene og binde karbon.

En studie publisert i Nature (Hayek et al., 2021) anslår at en global overgang til plantebasert kosthold kan gi 547 milliarder tonn CO2-ekvivalenter fjernet fra atmosfæren via naturlig karbonlagring i de frigjorte områdene, noe som tilsvarer ca. 15 år med nåværende globale utslipp.

Arealet som da frigjøres vil være på rundt 3 milliarder hektar, omtrent like stort som hele Afrika.

Det kunne vi gjort. Vi kunne til og med nedskalert over tid, det hadde ikke trengt å skje over natta. Gevinstene for både oss og resten av naturen ville vært enorme.

5: Slutte å belønne/idolisere narsissistiske sosiopater

I dag måles suksess etter hvor mye man klarer å akkumulere på kortest mulig tid, og vi belønner og beundrer narsissistiske sosiopater som soper til seg aller mest av fellesskapets goder, på alle andres bekostning. Disse er “vinnerne” du skal sammenligne deg med og du blir opplært til at det er en sånn du skal være. Det meste i samfunnet er lagt opp som konkurranser der individer skal kjempe mot hverandre; fra man begynner på skolen og helt til man mot slutten av livet må kjempe for å få sykehjemsplass før man i et illebefinnende planter ansiktet i gulvet foran tv-en.

Fra alle kanter blir du bombardert med reklame for utallige dyre produkter og varer du må skaffe deg for å bli bra nok. Du er rett og slett for dårlig som du er. Og mediene pumper ut artikler om de “flinkeste”, “beste” og mest “suksessfulle” blant oss som gjerne har blåst noen titalls millioner på statusforlengere i et desperat forsøk på å hevde seg enda litt mer.

Da jeg var liten heiet jeg på Bjørn Dæhlie, for det var sånn man gjorde. Han var norsk og kjempeflink på ski, og en man skulle være stolt av. Det skulle bare mangle. I dag føler jeg meg skitten for at jeg gjorde det. Lite visste 9 år gamle meg om hva slags narsissistiske parasitter de idoliserte idrettsheltene våre skulle vise seg å være. De har et luksusforbruk uten sidestykke og flykter rundt som grådige nomader for at de skal slippe å betale skatt. Alt handler om å akkumulere mer enn alle andre; å kunne vifte med disse statusforlengerne eller metaforiske påfuglfjærene for å signalisere dominans så andre skal holde seg unna deres territorium.

Hvordan belønnes de? Med penger, status, innflytelse og makt.

Så lenge alle våre mål og insentiver dreier seg om individuell konkurranse og å akkumulere mest mulig - fortest mulig, vil vi fortsatt være låst til en fremtid der forbruket av energi fortsetter å øke sammen med naturødeleggelser, forurensning og utslipp.

Hvorfor belønner vi de som kjører i hjel pinnsvin med dyre sportsbiler mer enn de som redder pinnsvinunger?

Hvorfor får Equinor mer penger for ett oljefat enn de må betale for å kompensere for de negative konsekvensene oljefatet fører til i naturen?

Hvorfor er noen som kjøper seg en is og kaster emballasjen i naturen positivt for økonomisk vekst, mens å plukke søppel langs veien på eget initiativ regnes som verdiløst?

Hvorfor er verdien av et tre kun basert på markedsprisen på treverk eller prislappen på tomta, og ikke alt treet gjør i økosystemet?

Selve ordet “verdiskaping” i dag brukes i prinsippet om det motsatte; vi ødelegger de eneste verdiene vi har, for at tall skal vokse eksponentielt for evig på en skjerm. Og vi belønner og heier fram de individene som klarer dette raskest.

Hva er egentlig verdiene våre? Hva er hensikten; hva er det vi prøver å oppnå med denne sivilisasjonen (eller bare med dette ene landet)? Og hva innebærer det å være et godt menneske? Hva er hellig for deg? Hva er ikke til salgs uansett hvor mye penger noen hadde vært villig til å betale? Hvor setter du dine egne grenser for individuell frihet hvis du forstår at graden av denne friheten direkte påvirker hvor negative konsekvensene er for fellesskapet?

Etter at basisbehovene våre er dekket er det beste i livet så godt som gratis.

6: Innføre personlige, ikke-overførbare karbonkvoter

Hva om vi innfører et system der vi bruker en form for “trafikklys”-merking? Vi har systemer for å registrere Trumf-poeng og alle mulige andre rabatter og bonuser som samles opp over tid, overføres til neste periode osv, så ingen skal komme og fortelle meg at dette er for vanskelig å få til.

Systemet kunne i grove trekk fungert som dette: Alle varer, produkter og tjenester merkes med et trafikklys-system der karbonavtrykket vises enten som rødt (høyt), gult (middels) eller grønt (lavt). Det konkrete avtrykket kunne sikkert stått oppført som en tallverdi hvis man ønsket å regne på det selv, og kanskje hadde du kunnet se din gjenværende kvote i en app. Du kan jo sjekke saldoen på kontoen, så dette er heller ikke spesielt komplisert å få til.

Subscribe now

På den måten ville hver person hatt den samme kvoten hver dag hele året, fattig som rik. Men akkurat som med taxfree-kvoter kan du f.eks bytte bort de tre kjøttproduktene (rød farge) og heller kanskje fylle handlevogna med grønnsaker og lokal frukt. Skal du reise med fly til Polen? Ok, god tur! Men da får du faktisk ikke kjøpt kjøtt på x antall uker. Da velger du å spare kvoten din til den flyturen, og da er det ditt valg som du må ta konsekvensene av.

Du kan ikke få alt du vil ha til enhver tid og det må du bare lære deg å leve med. Det er likt for alle, du er ikke spesiell.

I dag har ikke overforbruk noen individuelle konsekvenser bortsett fra voksende gjeld (og evt utryddelser og økologisk kollaps - for særinger som bryr seg om sånt). Men det burde det ha. Vi trenger å lære oss hva grenser innebærer. Ingen kan få alt de vil ha, gjøre hva de vil, reise hvor de vil eller bli hva de vil, bare fordi “de vil det nok” eller fordi de har nok penger.

Absolutt alt man bruker penger på krever energi og fysiske materialer, og alt hentes ut fra en felles pott med en helt begrenset mengde ressurser. Jeg vil også benytte anledningen til å minne om at vi deler denne planeten med flere millioner andre arter som har akkurat like mye rett til den som oss.

Til tross for dette har vi snart utslettet det aller meste annet.

Hver gang noen bruker penger, krymper fellesskapets goder for å gi én person en fordel, uansett hvor liten eller stor den måtte være. Samme om det er en Snickers eller en sportsbil. Hvor ofte tenker du over det når du shopper?

“Hah. Men et sånt system vil gjøre at alle sørger for å makse ut kvoten sin og alle vil bruke vanvittig mye penger og føre til ekstra mye utslipp!”

Hvorfor det? Det er ingen grunn til at ikke ubrukt kvote kan overføres til neste dag, neste uke, neste år osv. Skal du til Spania så får du spare opp kvote til det. Har du ikke kvote? Nei vel, da får du heller ikke reist til Spania. Det er ikke verre enn det. Man kan ikke få alt man har lyst på. Du får ikke anledning til å bruke kvoten din som et kredittkort og sløse den bort på forhånd sånn at du blir blakk lenger og lenger inn i fremtiden. Sorry, men sånn kan vi ikke ha det. “Wants vs needs” og alt det der.

Systemet må også ha en sikkerhetsmekanisme som gjør at dersom en person ikke makter å styre seg og tømmer kvoten sin på ren idioti, så vil man fortsatt ha tilgang på mat. Dette kunne man kanskje løst med en lignende ordning som når man søker NAV om nødhjelp.

Ingen skal sulte eller fryse i hjel.

7: Sett et øvre tak for årlige nasjonale (og globale) utslipp

Dette punktet henger veldig sammen med å finne et annet mål enn vekst, for dersom behovet for evig eksponentiell økonomisk vekst forsvinner, vil også behovet for å brenne mer energi og ødelegge mer natur, bli mindre. Dersom et reklameforbud hadde blitt innført sammen med en gradvis senking av fartsgrensene ville kanskje dette taket kommet av seg selv. Men som et punkt uavhengig av noen av de andre så nevner jeg det likevel.

Et øvre tak for utslipp ville gjort at vi måtte prioritere hva vi ønsker å bruke energi til. Og vi måtte planlegge for fremtiden på en helt annen måte, i og med at taket må senkes hvert eneste år, fram til vi er innenfor planetens tålegrenser.

Dette krever dog en tverrpolitisk diskusjon om hvilke mål og insentiver vi skal ha, og vi må finne ut av hva som egentlig skal være det øvre målet vårt. Jeg har skrevet litt mer utdypende om det her:

8: Legg ned alle arbeidsplassene vi ikke trenger

De aller fleste jobber eksisterer hovedsakelig for å vokse økonomien; for å brenne mer energi og konvertere mer av planetens materie om til tall på en skjerm. Disse tallene har vi bestemt at må vokse eksponentielt for evig, fordi det er dette som regnes som suksess. I dag sidestilles “mer av alt, for alltid” ikke bare med en positiv utvikling, det er blitt vårt øvre mål som sivilisasjon.

Hvilke arbeidsplasser trenger vi og hvilke er overflødige? Si at vi putter samtlige jobber i papirkurven og skal begynne helt fra scratch. Hvor starter vi da? Vi trenger matproduksjon, helsetjenester, utdanning, kommunikasjon, infrastruktur, transport og hva mer? Vi trenger å få produsert klær, verktøy og annet vi bruker i hverdagen.

Men hvor mange ulike varianter av Fun Light trenger vi egentlig? Hvor ofte trenger vi nye mobiltelefoner? Hvor mange ulike splitter nye samleobjekter som ikke skal tas ut av emballasjen trenger vi? Hvor store biler trenger vi og hvor ofte trenger vi egentlig nye modeller? Hvor mange trender trenger du å følge? Hva om ting ikke egentlig trenger å bli designet for å bryte sammen så fort garantitiden er over?

Subscribe now

Jeg skriver trenger fordi dette handler ikke om hva man har lyst på. Har du noensinne reflektert over forskjellen? Tenk om du har en bullshit jobb?

Vi har et vanvittig overforbruk av energi og naturressurser, og for det meste sløser vi det bort på å produsere en endeløs syndeflod av ting og tjenester vi ikke trenger. Ved hjelp av fossil energi konverterer vi planeten til et samlebånd som serverer oss kjappe dopamin-kick. Fordi vi kan.

Og forresten; kan vi slutte å fremstille jobben i det evige hamsterhjulet som den eneste verdifulle sosiale arenaen i verden? Kan vi slutte å fremstille det som en selvfølge at alle som ikke dedikerer minst åtte timer av døgnet sitt til ofte helt meningsløse oppgaver for å generere profitt som den ene prosenten av de rikeste skal støvsuge opp to tredjedeler av opplever “utenforskap”? Livet ditt kunne vært så utrolig mye mer hvis du slapp å bruke en tredjedel av tiden din på å slåss om og akkumulere tall du kan veksle inn i ræl du ikke trenger, fordi du vil imponere folk du ikke liker.

Kanskje vi kan normalisere ikke å slite seg i hjel, bare for å prøve å vinne en konkurranse som alle uansett taper?

Bonus: “Hva kan vel bittelille meg gjøre helt på egenhånd når jeg er så ubetydelig? OG HVA MED KINA DA?”

Ok, siden du spør så pent. Her er noen kjappe tips:

Du kan gå når du ikke er nødt til å kjøre bil, eller du kan sykle. “Men sykle er så pes, jeg blir sliten, også liker jeg ik” Ta deg sammen.

Du kan ukeshandle. Færre turer i butikken gjør underverker for å kutte forbruket. I verste fall kan du handle for mandag til og med torsdag, og ta en tur for litt påfyll for helgen. Du sparer garantert penger, og penger som ikke brukes betyr også mindre forbruk av energi og ressurser. Det fører dermed til mindre utslipp og forurensning. “Men jeg klarer ikke å bestemme middager flere dager i forveien, og tenk hvis jeg f.eks på onsdag ikke har lyst p” Ta deg sammen.

Du kan flytte mesteparten av pengene du vanligvis bruker på å spontanhandle fra brukskontoen over til en konto i en bank som ikke er tilknyttet et betalingskort eller andre kjappe betalingsløsninger. Det betyr at du først må overføre penger fra kontoen til kontoen som er tilknyttet betalingskortet, og det tar ofte en hel dag. Da kan det hende at du i mellomtiden har funnet ut at det ikke haster sånn med å kjøpe produktet likevel. Impulskjøperen i deg får et alvorlig handikapp. “Men jeg er allerede kunde i Akkuratdennebanken og jeg synes det blir pes å ha fle” Ta deg sammen.

Du kan spise mindre kjøtt eller kutte det helt ut. Kjøtt er uansett den minst energieffektive metoden for å produsere menneskemat (se punkt 4), så hvis du først ønsker å gjøre en innsats kan du jo enkelt starte der. “Men jeg liker jo kjøtt og det går faktisk ikke an å ha middager en hel uke uten kjøtt, og forres” Hysj. Ta deg sammen. (Og lær deg å lage mat.)

Du kan benytte deg av nettbutikker som Lavpriskurven, Holdbart og Havaristen. De har ofte store pakninger av ymse varer som til tross for kort holdbarhetsdato fortsatt er helt fine. “Men jeg bruker ikke så mye av produktet om gangen, også har jeg egentlig ikke plass til” Ta deg sammen.

Rett og slett ta deg sammen. Det er ikke verre enn det.

Jada, Kina må også ta seg sammen.

Share

Les også:

Etter at den lille båten deres har fått hard medfart gjennom voldsomme stryk med skarpe steiner begynner elven å roe seg igjen. De finner et passende sted å slepe båten på land, kamuflerer den med noen kvister og trasker innover i den tette jungelen. Plutselig stopper de. Noen hundre meter foran seg, videre forbi noen enorme trær, kan de skimte omrisset av tempelruinene de er på leting etter. Ruinene er gjengrodde og stappfulle av livsfarlige feller som blir utløst hvis man ikke er forsiktig. Og dørene som leder dypere inn i dette eldgamle tempelet åpnes bare dersom man tolker og løser et knippe ulike gåter underveis.

Du vet hvordan det pleier å være i sånne historier. Omsider kommer de til det obligatoriske gravkammeret helt innerst. Med rå makt klarer de å lirke løs det støvete lokket som forsegler en massiv steinkiste. Lokket velter utfor kanten på kista og gir fra seg et drønn idet det treffer gulvet som tordner gjennom steingangene. Så blir det helt stille.

Lommelykta rettes mot kista, og der ligger den og glitrer, halvveis skjult under noen morkne klesfibre og visne blomster. Du vet - den “tingen” de lette etter. Den magiske ringen, den forheksede amuletten eller den mystiske dolken som fortsatt knuges av grådige, døde fingre. Historiens essensielle, myteomspunnede objekt som binder dette narrativet sammen og som er hele grunnen til at denne historien eksisterer. Ifølge eldgamle nedtegnelser vil den som finner dette objektet få tilgang på vanvittige krefter som andre dødelige bare kan drømme om.

Subscribe now

Legenden sier at den som har denne “tingen” i sin besittelse vil nemlig kunne fly uten vinger og oppholde seg nede på havets dyp i timevis uten gjeller. Eller hva sier du til å pulverisere fjellsider, rive trær rett opp av bakken og knekke massive tømmerstokker som om de var tannpirkere? Kanskje frister det også å kunne smelte stein, mane fram gigantiske konstruksjoner og forflytte tusenvis av tonn gjennom lufta. Og dersom du virkelig trenger å demonstrere kreftene dine kan du utslette en moderne storby på et øyeblikk.

Her er det nesten bare fantasien som setter grensene for hva du kan utrette. Ja, pluss fysikkens lover da. De kommer vi ikke utenom. For dette er egentlig ikke science fiction eller fantasy; dette er virkeligheten vi lever i nå.

Ingenting skjer uten energi. Energien er overalt rundt oss og kan verken oppstå eller forsvinne. Vi kan ikke lage energi. Energien går bare over i en annen form. Tilgjengelig energi og energi som er nyttig for oss er ikke automatisk det samme. Og noe som eksisterer er ikke nødvendigvis samtidig tilgjengelig.

Dette er noe som dessverre altfor ofte blir ignorert.

Når du fyrer i peisen med en vedkubbe frigjøres kjemisk lagret energi fra fotosyntesen, karbonet i treet binder seg med oksygen og går tilbake til atmosfæren som CO2. I tillegg til at du selvfølgelig får varme, lys, aske og noen andre stoffer. Du kan ikke brenne den samme vedkubben igjen, da må du ta en annen.

Energien har gått fra nyttig til unyttig for din del, men den er ikke borte - den har bare skiftet form. En hamburger kan bare spises én gang. Oljefatet som er brukt opp er brukt opp.

Vi mennesker svømmer i dag i en overflod av energi omtrent som fisk svømmer i vann. Fisken reflekterer ikke over at vannet er der; for fisken er det en selvfølge at den er omgitt av vann. Fugler tar lufta for gitt og trenger ikke ha en instinktiv “plan B” for at luftmotstanden en dag kanskje ikke er der lenger. Som med oss og oksygen. Du sjekker ikke en måler før du går ut døra om det er tilstrekkelig med oksygen tilgjengelig for å puste, gjør du vel? Nei, du tar for gitt at det er sånn.

Det samme gjelder i dag forholdet vårt til energi. Hvor mange tenker over hvor mye energi som kreves for at akkurat deres hverdag skal gå rundt? Vet du hvor mye energi som ligger “innbakt” i alt vi omgir oss med; alle bygninger, veier og annen infrastruktur, matproduksjon, belysning og som kreves for å produsere og transportere alle varer vi kjøper og bruker?

Mye. Veldig mye. En gjennomsnittlig amerikaner har et eksosomatisk (ytre) energiforbruk på opptil 100x kaloriene en menneskekropp trenger å spise i døgnet (2000-2500 kalorier for normalt aktive, rundt 1600 hvis du ligger i koma). I Europa er det mellom 50x og 100x, mens for oss i Norge er det nok nærmere USA enn mange ønsker å innrømme.

Og dette hadde ikke vært mulig uten et vanvittig overskudd av fossilt karbon; en energikilde vi fortsetter å behandle som om den skal vare evig. For hver og en av oss innebærer det totalt en forbrenning tilsvarende 10-12 elefanter eller en primat på 30 tonn.

Ellers i naturen er det ikke så mye energioverskudd å snakke om. Så lenge en organisme hele tiden klarer å få tak i mer energi enn den i snitt forbrenner vil den overleve. Et byttedyr som slipper unna den ene dagen fører kanskje ikke til så store konsekvenser, men rovdyrene har ikke energibudsjett til så mange mislykkede jaktforsøk etter hverandre.

Da vi levde i små grupper som jaktet og sanket måtte vi også passe på at vi ikke forbrant mer enn vi fikk i oss, ellers ville vi sultet i hjel. I dag er situasjonen en helt annen, for det er ikke først og fremst vår indre forbrenning av energi vi bruker på å skaffe mat - det er den ytre.

Globalt forbruker vi rundt 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året, omregnet til arbeidskraft tilsvarer det at vi har nesten 500 milliarder “energislaver” som gjør mesteparten av de tunge løftene for oss. Men vi kan like gjerne kalle de “karbonspøkelser”

Ett karbonspøkelse = ett menneskes arbeidskraft, gjort av fossil energi.

Disse karbonspøkelsene er sysselsatt av oss og de er den desidert største arbeidsstyrken på planeten vår. Men vi tenker ikke over at disse usynlige hjelperne er der i bakgrunnen og driver sivilisasjonens gigantiske maskineri til enhver tid. I tillegg jobber de uten å få betalt, de klager aldri på lange dager, blir ikke slitne og de forventer verken helgetillegg eller bonusordninger. Eller anerkjennelse.

Vi er blitt svært komfortable gravplyndrere.

Akkurat som de som jaktet på det magiske objektet i innledningen er vi også gravplyndrere. I vårt tilfelle graver vi også opp levninger fra fortiden, men det er alle “karbonspøkelsene” vi vekker til live som gir oss superkrefter. Og det er ikke levningene i seg selv som er det viktige, men hva som skjer når vi setter fyr på dem. Da frigjøres energien som planter ved hjelp av fotosyntese og sollys har lagret som konsentrert karbon over mange hundre millioner år på et øyeblikk.

Dette er forresten ikke fullstendig fremmede døde organismer fra fortiden, det er våre fjerne forfedre. Vi kan trekke en direkte linje fra alle arter som lever i dag og helt tilbake til den første livsformen som oppstod på planeten. Klikk her og se selv! Man ville kanskje ikke fyrt opp i peisen med oldefar, men å grille pølse over forkullede livsformer eller fossil gass er null stress.

Dette karbonlageret er på en måte jordas eget “batteri” som vi i dag tømmer flere titalls millioner ganger raskere enn det ble “ladet opp” av sola og CO2 som planter fanget fra lufta. Bare ved å ta én interkontinental flytur forbrennes mer energi enn alle trær og planter på denne planeten klarer å fange og lagre på et helt døgn. Vi tømmer karbonbatteriet så fort vi bare makter.

Se for deg at du og én til skal kutte ned et digert eiketre med god gammeldags sag. La oss si at det er et relativt gammelt tre med en diameter på to meter. To personer med sag ville kanskje brukt 8-10 timer på et så stort tre, gitt at de vet hva de driver med. Et menneske klarer i snitt å yte ca. 75 Watt ved fysisk arbeid over tid. Energien brukt av to personer x 8 timer blir 1,2 kWh. Etterpå ville dere nok vært utslitt og kroppen hadde sikkert verket dagen etterpå. Å kutte ned flere trær i nærheten av den størrelsen ville ikke vært aktuelt med det første.

Men med en diger motorsag kan denne jobben gjøres på mindre enn en time. Hvis vi regner at en motorsag bruker 0,75 liter bensin på å få dette unnagjort på 45 minutter, tilsvarer dette arbeidskraften av 121 karbonspøkelser som sager samtidig.

Tiden og kreftene spart kunne gitt oss mye mer fritid. Men vi bruker like lang tid på jobben; vi benytter derfor heller muligheten til å kutte ned mange flere trær. For ikke bare har vi motorsag, vi har i dag også gigantiske skogsmaskiner som brutalt raserer hele skogområder på en brøkdel av tiden det har tatt trærne å gro.

Hvor mye energi tror du man egentlig bruker på å fly fra Gardermoen og til Gran Canaria? Dersom det er en Boeing 747, turen tar fire og en halv time og flyet bruker 2500 liter drivstoff per time, blir dette 11 250 liter flydrivstoff. Energiinnholdet i drivstoffet er 109 125 kWh og det blir som om 323 333 karbonspøkelser løfter og bærer dette flyet 3300 km til destinasjonen. Husk at dette bare er én vei. De må vel kanskje bære deg hjem igjen også?

Men vi er ikke så opptatt av hvor langt det er dit, vi vil bare vite hvor lang tid det tar. Vi bryr oss heller ikke om hvor mye energi som kreves. Fordi vi er energiblinde og behandler energien omtrent som vi behandler oksygen. Den forventes alltid å være der når enn vi trenger den. Tror du billettprisene ville vært litt høyere dersom vekten av alt oksygenet som kreves for å brenne drivstoffet måtte inkluderes i lasten og ikke var gratis tilgjengelig på alle kanter av flyet til enhver tid? Hint: Oksygenet ville veid 3,5 ganger så mye som drivstoffet.

Subscribe now

Å pløye et jorde på 10 mål med hest (uten tilgang på traktor) tar kanskje 60-85 timer menneskelig arbeid, fordelt over 5-7 slitsomme og lange dager. La oss ikke tenke på hvor sakte det ville gått uten hesten. Med traktor er dette i dag unnagjort på 3-5 timer. Prøv å se for deg 583 karbonspøkelser som dytter traktoren med plog rundt på åkeren.

Kjører du SUV-en din 12 km tur/retur butikken for å handle blir det som om bilen din dyttes av en gjeng med 128 karbonspøkelser.

En Snickers (50g) inneholder faktisk den konsentrerte energien til 4 karbonspøkelser som jobber i én time. Og dette er jo energien man får ut. Tenk på hvor mye som må til for å produsere en Snickers; alt som kreves for å plante, gjødsle og høste kakaobønner og peanøtter, transportere de, alle maskinene som brukes underveis, råvarene for å produsere emballasjen og fargestoffene til designet, osv.

Energien for å produsere en Snickers tilsvarer 11 karbonspøkelser som jobber iherdig i en hel time. Altså nesten tre ganger så mye energi som man får ut av den.

Alt dette er kjempefint hvis man kan ignorere de negative konsekvensene, som f.eks mikroplast, forurensning, hetebølger, ekstremvær, PFAS, svevestøv, ressursknapphet, klimaendringer, insektdød, kollaps i biomangfoldet - og sist, men ikke minst: at denne overfloden av velvillige karbonspøkelser ikke alltid vil være her. Denne sløsingen av energi blir snart umulig å opprettholde.

Vår ekstremt energi/ressurs-krevende levestandard og de nærmest uendelige valgmulighetene vi har fritt tilgjengelig i dag er trolig så nært magi man kan komme. Ingen andre arter og ingen mennesker på noe annet tidspunkt i historien har hatt superkreftene vi besitter. Men ingenting varer evig, og selv karbonspøkelser går før eller senere av med pensjon. Det er faktisk ikke så lenge til heller.

Karbonspøkelsenes pensjonsordning er ikke-eksisterende. De har ingen opparbeidet buffer som venter på dem når de omsider er ferdige med å jobbe for oss. De jobber til de bokstavelig talt er utbrent, noen hundre millioner i slengen. Og det er ingenting vi kan gjøre for å lokke dem tilbake, ingen frynsegoder vi kan friste med eller ordninger vi kan tilby for at de skal orke å jobbe for oss bare bittelitt til.

Etter utført arbeid ender de alle på samme sted: i atmosfæren som CO2. Derfra vil de hjemsøke oss helt til planetens energibalanse er gjenopprettet; når temperaturen har steget nok til at utstrålt varme tilsvarer energien som tilføres fra sola.

Her og nå nyter vi enn så lenge godt av karbonspøkelsenes vanvittige arbeidskraft, på alle andre arters bekostning - men i horisonten samler de mørke skyene seg - og de kommer nærmere for hver dag. Uten alle disse karbonspøkelsene vil maskinene våre bli stående igjen som livløse, gjengrodde skulpturer i landskapet. Og for de som er opptatt av sånt; det vil nok bli veldig mange ledige stillinger i fremtiden.

Har du husket å takke karbonspøkelsene for alt de har gjort for deg i dag?

Share

Les også:

I det siste har det blitt delt mange positivt vinklede artikler om den eksplosive veksten i hvor mye elektrisitet EU får fra solceller og vindturbiner, og mange ser ut til å ta dette som en stor seier. Stolt proklamerer de at “Europa er på rett vei” og drømmer seg bort til en utopisk fremtid der hele denne moderne industrielle sivilisasjonen drives av strøm fra vind, sol og kjernekraft. Alt vil være omtrent som i dag, samme levestandard og alt du er vant til - null stress. Vi bare bytter ut den slemme energien med den snille. Borte for alltid er kull, olje og gass.

Men finn fram en god hammer, en håndfull solide spiker og en kiste du synes er fin, så skal vi prøve å banke det inn én gang til: Ingenting erstattes.

Det dominerende narrativet i dag er at “vi faser ut fossil energi og erstatter den med fornybar, grønn, ren og utslippsfri energi”, men hvis man ser forbi denne “feelgood-brandingen” oppdager man flaskehalser, fysiske begrensninger og andre faktorer som gjør dette såpass lite sannsynlig at vi kan avskrive det som ren science fiction. (Og i denne omgang skal vi, selv om det smerter meg, ignorere at ingen av de fire adjektivene foran ordet energi i slutten av setningen over stemmer med virkeligheten.)

Av en eller annen grunn, bevisst eller ei, så forveksles hele tiden energi med elektrisitet. Joda, elektrisitet er også energi, men energi er mer enn bare elektrisitet. En joule er ikke en joule sånn helt uten videre.

Subscribe now

Energikvalitet kan ikke bare ignoreres, for i motsetning til fossilt karbon er ikke elektrisitet en fysisk råvare. Fossilt karbon har mange egenskaper elektrisitet ikke har, bl.a oppnår man ikke de høye temperaturene som kreves i mange industriprosesser med elektrisitet. Vi kan ikke “mix 'n match” og bare bytte energityper sånn som man bytter Pokémonkort.

Tom Murphy har skrevet mye om dette temaet bl.a her og her . Anbefales!

Allerede nå kan du egentlig banke inn de første par spikerne hvis du har lyst. Vær forsiktig med fingrene.

BANK BANK.

For at jeg skulle slippe å kjøpe hodelykt på Clas Ohlson, lete opp riktig kirkegård i mørket, grave opp mattelæreren min fra ungdomsskolen, for så å lære meg latinske besvergelser i et forsøk på å vekke hen til live, overlot jeg heller utregningen til ChatGPT. Sånn apropos kiste.

Disclaimer: Vi burde ikke ta for gitt at utregningen er helt 100% riktig, og det er også utallige kjente og ukjente faktorer som ikke er inkludert. Likevel er det mulig å ane konturene av hvor dette bærer, hvilket også var hovedpoenget med denne lille øvelsen.

Spørsmålet jeg ønsket svar på var følgende:

“Med utgangspunkt i dagens vekst i produksjonen av vindturbiner, solcellepaneler og batterier, og hvis vi antar at de må erstattes i løpet av 25 år, samt at de i beste fall kan resirkuleres 95%: På hvilket tidspunkt i fremtiden vil vi trenge et større volum av nye ikke-fornybare råvarer bare for å erstatte de som bryter sammen enn det totale volumet råvarer vi bruker for å produsere alt dette i dag?”

Hvis spørsmålet virker komplisert; tenk deg at du har et lite firma i voldsom vekst og som asfalterer veier. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at hvis du asfalterer 10 veier i år, 20 neste år, 40 året etter, og så 80 osv, så vil du før eller senere ha behov for å vedlikeholde eller reparere dem når asfalten blir slitt og hullete. Før eller senere vil du dermed ha så mye vei å reparere og så mange hull å fylle at det krever mer asfalt enn du totalt sett brukte for å asfaltere de første 10. Og for hvert eneste år vil volumet øke, fordi asfalt alltid slites bort, går i oppløsning og trenger vedlikehold. For ikke å snakke om tiden og arbeidskraften du trenger.

Om vi så skulle klart å resirkulere samtlige materialer 99% vil dette tidspunktet før eller senere komme, gitt at produksjonen fortsetter. Men det kommer fortere og mye mer brutalt hvis veksten er eksponentiell.

Her antas det 10% årlig vekst, levetid på 25 år og en resirkuleringsgrad på 95%. Vi bare hopper over utregningen og går rett til svaret:

“Hvis den årlige veksten i installasjon er 10 %, og teknologien må erstattes etter 25 år, og 95 % av materialene resirkuleres, så vil behovet for nye ikke-fornybare materialer til erstatning overstige dagens nivå for nyinstallasjon etter omtrent 56 år, altså rundt år 2081.”

Jøss, 56 år høres jo ikke så ille ut egentlig. Dog understrekes det at dette er et optimistisk scenario, for levetiden kan være kortere og resirkuleringen lavere. Uansett er det vel såpass langt fram i tid at vi ikke trenger å stresse for mye. Men så begynte jeg å tenke litt. Eksponentiell vekst ser puslete ut i starten og kan plutselig overraske voldsomt etter at det har gått litt tid. Så dersom det totale volumet materialer bare for å reparere og erstatte alt sammen overstiger volumet som kreves for alt vi i dag bygger av “fornybare energikilder” i 2081 - når vil volumet være det dobbelte?

Volumet vil være det dobbelte allerede i 2089, bare åtte år etterpå.

BANK.

Og det vil være fire ganger så stort i 2096.

BANK BANK BANK.

Pass på at kistelokket ligger rett og jevnt nå da.

BANK BANK.

I år 2103 vil behovet for ikke-fornybare ressurser være åtte ganger det vi i dag bruker for å bygge ut solcellepaneler, vindturbiner og batterier, kun for å reparere og erstatte alle som slites ut og bryter sammen. Det er faktisk bare 78 år inn i fremtiden, like mange år fram i tid som det i dag er siden faren min ble født.

BANK BANK BANK.

Så la oss hive inn noen flere variabler for å se hvordan scenarioet endrer seg. Hvor lang tid tar det å utvinne nok kobber til første totale utskiftning? Altså bare kobber. Vi ser bort fra alt annet; kobber er tross alt det minste problemet (nesten). Årlig produksjon er ca. 22 millioner tonn i dag, og det vil kreve ca. 295 millioner tonn, noe som vil ta litt over 13 år.

Subscribe now

Ikke så ille? Tja.

Men det er noen problemer med dette estimatet. For det første antas det at produksjonen vil være 22 millioner tonn hvert eneste år inn i evigheten til sola svelger planeten vår, og for det andre kalkuleres det ikke inn at forekomstene er av gradvis dårligere kvalitet og hele tiden krever mye mer energi å utvinne, fordi mer jordmasse og fjell må flyttes for hvert eneste gram man skal ha ut. Dette vil også kreve vanvittig mye mer ferskvann og vil også føre til enda mer giftig gruveavfall, utslipp og naturødeleggelser. Vi kan ikke ignorere det.

Det er ikke uten grunn at mange advarer om at en dekarbonisering av økonomien samtidig vil innebære en rematerialisering. Som sivilisasjon er vi både energiblinde og ressursblinde.

Agnar Lirhus har en god gjennomgang her:

Dit haren hopper

Kan teknologien redde oss?

Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her…

Read more

a year ago · 2 likes · 2 comments · Agnar Lirhus

Dersom vi også plotter inn at malmkvaliteten faller, energiforbruket øker og at nye gruver ikke åpnes raskt nok sier ChatGPT at det kan ta kanskje 20-25 år. Eller mer. Plutselig ble regnestykket mer komplisert og tidsestimatet doblet seg.

BANK.

Antagelsene og selvfølgelighetene som hives ut av en AI-chatbot regner ofte bare inn nøyaktig det du ber den om å regne inn. Den sier at for å klare dette så “må” vi rett og slett “bare” åpne flere gruver og oppskalere. I boka Material World forklarer Ed Conway at vi må ha tre nye kobbergruver på skala med den største i verden, hvert eneste år fram til 2050 - for å dekke behovet for “net-zero”. Egentlig burde det ikke være vanskelig å innse at dette ikke går. På hvilken planet skal vi finne alle disse gruvene?

Har du bare én igjen? Ok, men før du hamrer den siste spikeren inn i kista så må jeg også nevne en bitteliten ting til. I denne utregningen antas det at produksjon og vedlikehold av solcellepaneler, vindturbiner og batterier er det eneste menneskeheten bruker kobber til. Ja, jeg vet. En ganske spinnvill antagelse at vi setter hele sivilisasjonens samtlige andre behov og aktiviteter på pause på ubestemt tid mens vi fokuserer kun på dette.

Det er rett og slett ikke medregnet ting som: all annen elektronikk som produseres, hele den globale transportsektoren, elektrifisering i industri og bygg, befolkningsvekst, økonomisk utvikling i det globale sør, nye strømnett, transformatorer, infrastruktur til kommunikasjon, elektriske apparater (for ikke å snakke om vedlikehold og reparasjon av absolutt alt dette også).

Dersom dette også skal inkluderes vil det ta rundt 45 år å skaffe nok kobber, altså nesten dobbelt så lang tid som det tar før første generasjon “fornybart” er beregnet å bryte sammen og kreve utskifting. Gitt at vi likevel har klart å karre sammen nok materialer til å bygge ut videre vil det altså ha hopet seg opp ødelagte vindturbiner, batterier og annet i 20 år før vi er i stand til å reparere eller erstatte hele generasjonen som bygges her og nå. Men klart; vi trenger ikke å vente helt til vi har tilstrekkelig med råvarer til å reparere alle samtidig, vi kan sikkert ta litt etter litt. Joda, du har helt rett i det. Ikke at det vil utgjøre noen merkbar forskjell uansett, for de vil bryte sammen langt raskere enn vi kan erstatte eller fikse de.

Som krydder øverst på denne triste haugen med knuste økomodernistdrømmer må vi også ta høyde for at noe må skiftes ut tidligere enn forventet, fordi ekstremvær, hagl, sandstormer, skogbranner og andre uforutsette hendelser inntreffer jo nå også stadig oftere enn før. Det beregnes at 5-15% av installasjonene vil ha kortere levetid enn 25 år pga denslags, noe som øker mengden kobber man trenger med ca. 10%. Da er vi plutselig oppe i litt over 49 år.

BANK!

Når man leser om at noe “kan resirkuleres 95%” så tenker man kanskje automatisk at 95% av en ødelagt vindturbin blir til en ny vindturbin. Men sånn er det dessverre ikke i virkeligheten.

Som om alt dette ikke var urealistisk nok allerede, så forutsetter det dessuten at denne moderne globale industrielle sivilisasjonen fortsetter omtrent i samme spor som i dag, og:

• Hormuz-stredet forblir åpent.

• Energioverskuddet vårt fortsetter å vokse.

• Vi får ingen forverring i den geopolitiske situasjonen.

• Verdensøkonomien karrer seg videre i samme tempo.

• Den globale matproduksjonen bryter ikke sammen under hetebølger og mangel på ferskvann.

• Konsekvensene av klimaendringer akselererer ikke.

• Global gjeld vokser ikke for mye.

• Ingen andre kritiske flaskehalser i dette ekstremt sårbare globale “just-in-time” systemet åpenbarer eller forverrer seg.

Se her; du kan låne flere spikere av meg. Bare ta. Jeg har masse!

Også kan du dumpe den kista i et bunnløst hull etterpå, der virkelighetsfjerne fantasier hører hjemme.

(PS: Jeg ville forresten stolt mer på denne rapporten fra GTK enn ChatGPT, ikke at det gjør utsiktene så mye bedre. Der kan du også se volumet av andre metaller og råvarer vi trenger til dette. Kobber er som tidligere nevnt ikke egentlig flaskehalsen her.)

Share

Les også:

Det virker som om mange er så redde for å bli kalt hyklere at de unnlater å kommentere overforbruket de selv er tvunget til å være en del av. Kanskje det er fordi de har sett mange av kommentarene under saker om klimademonstrasjoner der aktivistene får gjennomgå av elevene på “Livets Harde Skole”. Fullt forståelig hvis det ikke frister å bli behandlet på samme måte altså, for all del.

Du har sikkert registrert det mange ganger selv; nyhetsmedier deler artikler om aktivister som sperrer veier, hiver maling på kunst eller demonstrerer mot fossilbransjen, og under hagler det så tett med fiendtlige og hatefulle kommentarer at redaksjonen ofte ser seg nødt til å bare stenge hele kommentarfeltet.

Og argumentene de hiver ut er gjerne noe i stil med:

“Hva tror du klærne dine er laget av da!?”

“Uten olja hadde du ikke hatt mobiltelefon, elsparkesykkelen din eller sprittusjer å lage plakater med!”

“Du kan ikke klage på olja når du selv bruker produkter og tjenester fra olje!!!”

“Bussen du reiste med er laget av olje!!!”

“Hvis dere ikke vil ha olje så får dere ikke stå på asfalten vår heller!”

Man finner utallige andre usaklige argumenter også, etter hvert som det sporer av til kjønn, frisyrer og jobbsituasjon - men de fleste handler om at det er hykleri å protestere mot et system man selv nyter godene av. Du skjønner greia.

Subscribe now

La oss for øyeblikket ignorere at vår moderne levestandard og den industrielle sivilisasjonen, slik vi kjenner den i dag, ikke kan eksistere uten olje, og heller holde oss til den bristende logikken bak de nevnte argumentene.

Dersom kriteriet er at man ikke kan dra personlig nytte av fossilt karbon i noen form for å ha tillatelse til å protestere mot overforbruket vårt av energi og natur, hvordan kan man da i det hele tatt protestere? Er det noen som har tatt seg bryet med å utdype den biten om hvordan en slik protest skal foregå?

Skal man sitte i ei hytte dypt inne i skogen uten innlagt vann og strøm, og skrike? Sannsynligvis hadde man ikke hatt hytta uten fossilt karbon heller, for trolig er den full av skruer, spiker og andre festematerialer laget av råvarer hentet ut fra gruver drevet av fossil energi, i tillegg til at verktøyene for å snekre og skru hytta sammen er produsert med olje, gass og kull.

Vent litt, er den hytta kanskje malt også? Woops! Olje der også vettu, i både pensler, ruller, maling, spann og etikettene på alt sammen.

Pluss den fossile energien som har gått med til å kutte og transportere plankene og de andre materialene dit. Ja, og den fossile energien som har gått med til å utvinne råvarene som senere har blitt til komponentene kjøretøyene som fraktet alt sammen består av, osv.

Denne kan du dra akkurat så langt du bare gidder. Du kan sitte hele dagen om du vil. Hva slags sag var det som kuttet ned trærne som ble til materialene hytta er laget av forresten? Og hva hadde skogsarbeideren på seg? Nylon? Polyester? Med knapper og glidelåser? Akkurat.

Man finner fossilt karbon absolutt overalt i dag.

Du kan nok ikke pelle deg i nesa engang uten å være innom fossilt karbon.

Haha, særlig!?

Eksos, svevestøv og mikroplast-partikler virvler rundt oss i lufta til enhver tid. Vi puster inn små fragmenter av fossilt karbon hele tiden. Hjernen vår består nå 0,5% av mikroplast. Du består altså delvis av fossilt karbon selv - uansett om du vil eller ikke.

Så det de som bruker disse argumentene egentlig sier, er at du får ikke lov til å eksistere. Fordi hvis du eksisterer i dag er du i en eller annen grad avhengig av fossil energi for at hverdagen din skal gå rundt, og for å få lov til å protestere kan du bare gjøre det etter at du har meldt deg helt ut av sivilisasjonen; altså først når du slutter å eksistere. Du må protestere på en måte uten at fossilt karbon er innblandet på noe som helst måte.

“Hah! Gotcha!”

Useriøst, usaklig og kanskje aller mest barnslig. Men det er sånn de holder på.

Frykten for å bli kalt hykler hindrer kanskje mange som kjenner på de ikke lever bærekraftig i å si noe i det hele tatt. Men man må rett og slett lære seg å være en komfortabel hykler. For du kan ikke sitte i en gapahuk i skogen uten innlagt strøm og vann og skrike noe som ingen hører. Det har ingen effekt. Man må dessverre finne seg i å være en del av systemet man kritiserer. Og det er helt greit, for vi er alle født inn i en energiblind kultur som har normalisert et overforbruk helt hinsides normalen for mennesker. Vi tar alle det for gitt i en eller annen grad. Men selv om man for øyeblikket ikke har noe annet valg enn å leve i et system som ikke er bærekraftig, så kan man jo likevel kjempe for å endre det fra innsiden.

Det er faktisk ingenting galt med å kritisere et system man selv tvinges til å være en del av.

Nylig så jeg en aktiv lokalpolitiker uttrykke frustrasjon i sosiale medier over hvor ofte barna deres hadde opplevd ekstremvær i feriene. Hvert eneste år hadde det vært enten ekstreme mengder nedbør, hetebølger eller skogbranner. Blitt en ferietradisjon, rett og slett.

Men det var ingen åpenbare tegn til dypere refleksjon i stil med “kanskje vi ikke skal ta disse turene heretter, i og med at det nettopp er våre flyturer, vår shopping og vårt overforbruk som er med på å forverre denne situasjonen år etter år?”.

Nei.

Det var ikke snakk om at de eller noen andre skulle slutte å dra på ferie x antall ganger i året for å kose seg, men det fremstod mer som et uttrykk for frustrasjonen over at ikke “noen” gjør noe (mer) med det. Hvorfor er det ingen som fikser klimaendringene for oss liksom? Eller hvorfor kan ikke “de andre” slutte å reise på ferie først, sånn at det ikke blir så kleint å slutte med det selv?

Subscribe now

“Alle” ser jo at det bare eskalerer, men “alle” bestiller ferieturer likevel. Som om de har en revolver mot tinningen, som om nordmenn som flyr avsted på sommer/påske/jule/pinse/høst/vinter-ferie er en etablert institusjon så sementert i kulturen vår at det ikke er mulig å rikke den en millimeter. Det går på ren automatikk og refleks.

Litt som en slags FOMO tvangslidelse, noe du bare må gjennom for å kunne dele en håndfull instagram-bilder i håp om at noen gidder å scrolle gjennom “opplevelsene” dere hadde innimellom alle køene og ventingen. For å få litt cred, noen likes og hjerter. For at noen skal skrive “OMG misunnelig!” eller “drømmeferie ass!”. Virker som det blir stadig vanskeligere å komme seg gjennom sommeren hvis ikke man kan forsikre seg selv om at øyhoppingen eller turen innom åtte destinasjoner på to uker skal kunne “veksles inn” i en eller annen form for anerkjennelse utenfra når man er tilbake på jobb igjen.

Noe obligatorisk man må tvinge seg gjennom, bare for å kunne ramse opp alle stedene man har vært og hvor lite tid man hadde på hvert sted før man hastet videre til alt det andre man måtte oppleve, kjøpe, drikke, shoppe, bade og stresse seg gjennom. For ingen vil være den som i august kikker unnvikende vekk uten å kunne svare når folk spør “hvor var dere i ferien da?”.

“Nei altså, vi var en uke i Hellas og gikk 12km i morgenkåpe og sandaler og slepte trillekoffertene etter oss på en hullete grusvei klokka 2 på natta fordi en apokalyptisk skogbrann slukte hotellet vårt, også var vi to dager i København etterpå. Dere da?”

Mange sier at de gjør det for barna. For tenk på de stakkars barna som kanskje må se klassekameratene sine i øynene uten at de har fått ta del i foreldrenes krampaktige ferietradisjoner og har sittet under en parasoll ved et hotellbasseng i Spania eller på et cruiseskip og scrollet på TikTok. Alle gjør det fordi alle andre gjør det.

Vi er konforme av naturens side og vi er sosiale aper som ikke liker å skille oss for mye ut. For hvis du skilte deg for mye ut for 100 000 år siden fikk du ikke være med i gruppa lenger. Da ble du utstøtt. Spiste alle de andre røde bær, spiste du røde bær. Knelte de andre daglig foran den rare hellige stubben på vei ut fra landsbyen gjorde du også det. Ellers fikk du pent finne deg en annen gjeng.

Så hvorfor skal noen andre la være å bestille flytur hvis du selv nekter å slutte? Det er ingen som tvinger deg til å reise til Italia eller Spania. Dette velger du jo helt selv. Du er faktisk ikke nødt.

Hva om noen hadde regnet ut hvor mange likes og kommentarer man får på et innlegg i forhold til hvor mye energi, ressurser og utslipp som ligger bak innlegget? Kanskje bildeserien fra New Zealand-ferien ikke får så mange flere likes enn bildet fra gåturen til skogen eller av katten din som du hadde forventet? Den korrelasjonen vil jeg at noen skal forske på.

Anerkjennelsen av hvordan vanene våre er koblet til klimaendringene er et lite første skritt, for all del, men hvis ikke det skrittet etterfølges av selvransakelse og refleksjon, er den faktisk ikke mye verdt. Maktesløsheten ved å “tvinges” til å gjøre noe som bare eskalerer forurensning, utslipp og klimaendringer eksisterer først og fremst i ditt eget hode.

Endringen starter med deg.

Du er faktisk ikke nødt til å gjøre det samme som alle andre gjør. Det er heller ingen menneskerett å kunne ta fly når man vil. Vi har bare normalisert det. Dersom vi skal endre kurs må vi våge å kritisere systemet, inkludert systemets insentiver, mål og hva vi anser som verdiene våre. Det kan du faktisk gjøre selv om du er en del av systemet og (ufrivillig eller ei) nyter godene det gir oss.

Hvis du har en plattform; bruk den. Det har mye større effekt hvis du har mange følgere og et stort nettverk i sosiale medier og du bruker denne plattformen til å spre kunnskap og idéer enn hvis du sitter alene i gapahuken i skogen og skriker. Uansett hvor bærekraftig og fossilfri gapahuken din måtte være.

Vi kommer ikke utenom fossilt karbon i dag (nesten) uansett hva vi gjør. Men det betyr ikke at du ikke kan kritisere systemet likevel.

Du får bare lære deg å bli en komfortabel hykler.

Share

Les også:

“Vi har løsningene og teknologien - alt vi trenger er politisk vilje!”

Man kan ofte se folk i sosiale medier som hiver ut noen setninger om hvor dårlig det går med naturen, et bilde av ekstremvær, skogbranner eller noen andre fakta om metakrisen, hvor de avslutter med: “We have the solutions - Implement them!”. Dette har på mange måter blitt økomodernistenes meme:

Og det handler alltid om en eller annen ny teknologi, f.eks at vi skal tapetsere en hel ørken med solcellepaneler, fylle gigantiske havområder med vindturbiner eller plante ny skog samtidig som vi kverner opp gammel skog og utsletter økosystemet der for å konvertere naturen til elektrisitet.

Naturverdiene er opp til oss å definere og identifisere, derfor er tropiske korallrev viktige å verne (mest fordi de er fine å se på), samtidig som de “stygge” i Nordsjøen kan ofres, og en skog ute av syne kan raseres hvis prisen på tømmer er tilstrekkelig høy.

Termitter, rotter, sopp, mikrober og mygg trenger vi ikke. Og en ørken kan helt fint dekkes med solcellepaneler uten at noen bryr seg. En ørken inneholder jo ingenting av verdi" uansett. Dyrene finner seg “alltid” nye steder de kan bo, ikke sant?

For en tid tilbake hadde jeg en liten utveksling på BlueSky, med en av dem som hevder at kjernekraft er den magiske løsningen. Det fikser rett og slett alt. Null stress. Ikke bare er det “fullt mulig å kombinere reduksjon i CO2 med økonomisk vekst”, men dersom man ikke er villig til å se denne “løsningen” så stikker man hodet i sanden, som han så fint sa. Altså er alternativet til kjernekraft at man ikke gjør noe som helst, og ignorerer situasjonens alvor fullstendig. Her er det ikke rom for noen kompromisser. Godta kjernekraft eller GTFO!

Da han ble spurt om hva denne elektrisiteten fra kjernekraft skulle brukes til, var svaret: “oppvarming, nedkjøling, matlaging, matoppbevaring, foredling, transport, helse, sikkerhet”.

I tillegg lo han hånlig hele veien og sa at elektrisitet faktisk er fysiske partikler, så at olje og gass er en fysisk råvare er ikke et gyldig argument i det hele tatt. Vi skal nemlig lage uendelige mengder syntetisk olje med kjernekraft og karbonfangst. For en idiot jeg er som ikke “forstår” dette. Dessuten finnes det ifølge han nok uran til fire milliarder år.

Men fire milliarder år med hva da? Mer av dette? Fire milliarder år med tosifret antall flyturer i året for alle som er rike nok? Fire milliarder år med industriell kjøttproduksjon der vi tar livet av nærmere 100 milliarder landlevende dyr i året? Fire milliarder år der 1% av menneskene stikker av med to tredjedeler av all profitten?

Hvorfor?

Høres ut som vi skal fortsette å utradere naturen for å vokse økonomien eksponentielt helt til sola sluker planeten vår. Vi er altså reddet!

Resten av artene på planeten - not so much.

Dette er bare én av utallige kjernekraft-lobbyister som fronter kjernekraft som den ultimate løsningen på alt. I tillegg har vi lobbyorganisasjoner, næringsinteresser, kjernekraft-influencere og NTNU-professorer som hamrer ut kronikker fortløpende for å få bygget kraftverkene så fort som overhodet mulig. Det haster, for det er nå man kan rekke å tjene penger på det - ikke når man får tid til å regne på hva det vil koste av energi og ressurser i lengden.

Subscribe now

Noen har kanskje sett innlegg fra “Klimavenner for Kjernekraft” også, en “frivillig forening som arbeider for aksept av kjernekraft og forklarer hvordan kjernekraft kan bidra positivt til miljø og klima.” Problemet er ikke at de promoterer konseptet kjernekraft, for det kan nok hende det er lurt å ha litt stabil kjernekraft i reserve, men de presenterer det som en løsning på noe. Og det er det ikke. Hvis man leser gjennom punktene de lister opp ser man at det mangler en større systemforståelse og de fremstår energiblinde, ressursblinde og økologiblinde. Elektrisitet kan ikke erstatte fossil energi i tilstrekkelig skala til å drive denne moderne industrielle sivilisasjonen.

De overser at vi ikke betaler den riktige prisen for energi og at alle priser uansett er feil, derfor er det heller ikke mulig å produsere kjernekraft lønnsomt økonomisk sett. Den eneste energien man kan tjene penger på er den det ikke koster noe å produsere, i form av fossilt karbon; fanget og lagret av sollys og fotosyntese over mange hundre millioner år. Ikke bare slipper vi å betale for produksjonen, vi betaler ingenting for kostnadene eller de negative konsekvensene for resten av planeten heller. De ignorerer også at olje og gass er fysiske råvarer som ikke kan erstattes i tilstrekkelig skala og at energikostnadene for å hente ut ikke-fornybare ressurser av stadig dårligere kvalitet vokser eksponentielt. I det hele tatt virker det som om ressursknapphet ikke er noe å bry seg om, for alt vi trenger kommer fra “der ute” et sted. Og der er det alltid mer enn nok av alt.

Det virker også som om de tar for gitt at denne elektrisiteten skal brukes til stort sett det samme som i dag, dvs økonomien skal vokse evig og vi skal få det “bedre” (mer av alt, for alltid). En annen ting de tar for gitt er at dagens moderne sivilisasjon og fungerende infrastruktur skal være her for evig, og at det alltid vil være noen som jobber på kjernekraftverkene og sørger for at sikkerheten blir ivaretatt. Dette er etter min mening farlig naivt.

Hva innebærer det egentlig å være en “klimavenn” hvis man ikke samtidig anerkjenner at eksponentiell vekst er fienden? Det finnes ikke “ren”, “fornybar”, “grønn” eller “utslippsfri” energi. Den eneste energien som ikke har negative konsekvenser er energien man lar være å bruke. Og den viktigste energikilden vi har er rikt biomangfold, for det er dette som utgjør livsgrunnlaget for alle arter som eksisterer.

Men fremfor å gjenta meg selv enda mer henviser jeg heller til et tidligere innlegg:

Men vi “må” altså ha mer kraft! Vi “trenger” så mye mer kraft i fremtiden! Fordi…fordi vi bare må det, rett og slett! For hvis ikke vi gjør det, så gjør noen andre det før oss. Og da vinner de. Vi kan ikke risikere at noen andre vinner, derfor er det viktig at vi vinner først!

De er livredde for at vi skal bli hengende etter noen andre i konkurransen om... Om hva da egentlig? Penger. Masse penger! Mer penger enn de andre! Derfor haster det mer enn noensinne. Tallene må stige! Dessuten kan det hende “lysene slukkes” i de nordlige kyststrøkene. Hvorfor må det være så mye lys der da? Det aller meste av industrien er helt overflødig uansett.

“Vi går mot kraftunderskudd!” Ok, hvorfor det? Fordi folk ikke forstår grenser og fordi målet er å øke forbruket av alt, for alltid. For å vokse økonomien eksponentielt.

For alltid.

Spør om de er villige til å finansiere kjernekraft hvis ikke de kan tjene penger på det. Tviler på at de er like ivrige da, for da er plutselig ikke denne energien så viktig lenger. Fokuset er fortsatt på profitt, og hvis profitten uteblir er det ikke så interessant å være verken lobbyist eller investor. Rart det der.

Det forklarer at vannkraftverk-sjefene tenker at det er helt greit å bare sende vannet ut i havet fremfor å selge strømmen “for billig”. Målet er jo profitt, ikke energisikkerhet eller naturvern.

En annen veldig bisarr argumentasjon er når naturvernere og tilhengere av degrowth samtidig pusher for massiv utbygging av solceller og vindkraft. For dem er dette den magiske løsningen, fordi de har konkludert med at oljeselskapene er fienden. Vi trenger nemlig ikke olje hvis vi bare får nok elektrisitet, for da kan vi elektrifisere hele verden! Og all denne elektrisiteten kan vi bruke til omtrent alt. Det er visstnok forsvinnende få ting som ikke kan elektrifiseres!

Hurra!

Hva med de fysiske ressursene (og energien) som kreves for å bygge alt dette og infrastrukturen rundt? Hva med at solcellepaneler og vindturbiner ikke kan resirkuleres til å bli nye solcellepaneler og vindturbiner? Hva med at fossil energi kreves hele veien for å utvinne råvarene, foredle dem, produsere komponentene, transportere, installere og vedlikeholde eller reparere dem? Hva med at det ikke alltid er nok sol eller blåser tilstrekkelig til å dekke etterspørselen (som tross alt varierer hele døgnet)?

Hvis et solcellepanel kan resirkuleres til å bli noe annet enn et solcellepanel, så vil man fortsatt trenge helt nye ressurser for å lage et nytt solcellepanel. Selv om det gamle kvernes opp og blir fyllmasse i et parkeringshus. Likevel kan vi sikkert si at solcellepanelet kan resirkuleres, for det stemmer jo til en viss grad. Men ved å si at disse maskinene er mulig å resirkulere pynter man på sannheten så lenge de brukes til noe annet, for man vil for alltid trenge en kontinuerlig og voksende strøm av ferske råvarer. For alltid. Så lenge vi fortsetter å bygge ut infrastrukturen vår og øke kompleksiteten vil behovet for fysiske materialer og energi bare bli større og større til evig tid, for alt må vedlikeholdes og repareres. Man kan ikke resirkulere seg fram til mer enn det man hadde i utgangspunktet.

Og av en eller annen grunn ignorerer de fullstendig koblingen mellom det globale oljeforbruket og vår vestlige levestandard, eller at det moderne samfunnet ikke fungerer slik vi kjenner det uten fossilt karbon.

Det virker heller ikke som om de er så opptatt av naturen eller de andre artene vi deler planeten med. Vi må nemlig regne med noen "trade-offs", har jeg fått høre. Hva enn det betyr. Kanskje det betyr at vi må veie isbjørn, nattsvermere og orangutanger opp mot hvor komfortabel levestandard vi ønsker. Og dette nivået heves fortløpende, samtidig som stadig flere dyrebestander utslettes og arter utryddes. Det som var fantastisk i går blir tatt for gitt i dag, og i morgen er det ikke lenger bra nok. For å holde dette gående er vi i fellesskap villige til å konvertere gradvis mer av den levende planeten til tall, og prisen vi betaler i form av naturødeleggelser og utryddelser blir stadig høyere.

Hver eneste nye teknologiske dings som dukker opp på markedet setter en ny standard, og noe mindre avansert enn dette vil ikke aksepteres. Vi fortsetter å klatre oppover en stige av kompleksitet og vi tar for gitt at det skal være uendelig med trinn, fordi vi har normalisert at overforbruket av energi alltid skal kunne øke.

Fra ljå, til manuell gressklipper man går og dytter på, til bensindrevet gressklipper, til en man sitter oppå og styrer som en radiobil, til den første robotgressklipperen og til en robotklipper styrt via en app og som kjører til ladestasjonen selv. En sånn fancy en, som gjør absolutt alt selv og i tillegg sender deg pushvarsler om nye modeller og kampanjer med et lite pling som gjør at du helt ramler ut av samtalen du var midt i.

Hvis du er vant til sistnevnte, kan du se for deg å klatre nedover denne stigen av kompleksitet igjen og ende opp med å kutte hagen din med en ljå eller hekkesaks? De færreste reflekterer over at vi blir nødt til å nedskalere igjen, for dette systemet er ikke designet for å kunne reverseres. “Mindre av alt, for alltid” er veldig vanskelig å akseptere, og dessverre tabu å snakke om.

Men det er også fordi vi de siste par århundrene har løst “problemer” ved å øke kompleksiteten og energiforbruket vårt (og introdusert mange nye problemer, både umiddelbart og langsiktig). Det har blitt den nye normalen og vi kjenner ikke til noe annet. Det er også alt foreldrene og besteforeldrene våre kjenner til. Normalen er at alt øker, “for alltid”. “Mer” har blitt synonymt med “bedre”, og det er ikke så mange som spør om hvorfor eller hva hensikten egentlig er. Når er det tilstrekkelig? Når har vi nok? Når er en milliardær rik nok? Aldri.

Vi er endringsblinde og klarer ikke å se hvordan vi har normalisert den mest unaturlige og destruktive perioden i hele menneskehetens historie, der vi i vestlige rike land har en så energikrevende levestandard at vår “ytre” forbrenning nå er opp til 100 ganger kaloriene vi trenger å få i oss i døgnet.

Subscribe now

Men vi stanger i et tak vi aldri kan komme oss gjennom og jeg tror mange føler på en slags uro, uten at de helt kan sette fingeren på hva den kommer av. Vi nærmer oss rett og slett toppen av karbonpulsen.

Kanskje det også er derfor det nå pushes så aggressivt for kjernekraft og “mer av alt, fortere enn noensinne”. I tillegg til at det selvfølgelig kreves for at økonomien skal vokse. BNP/GDP er egentlig mest en indikator for hvor mye energi vi har klart å forbrenne, som igjen har gitt oss mulighet til å konvertere enda litt mer av naturen om til tall på en skjerm. Tall vi bruker mesteparten av tiden vår på å slåss om å akkumulere mest mulig av, for å vinne. Hva enn man egentlig vinner.

Og samtidig som vi klatrer oppover stigen av kompleksitet, øker energiforbruket og fortsetter å drømme om “mer av alt, for alltid”, ligger det også innbakt forventninger om at alle i hele verden som ennå ikke har rukket å klatre opp til vårt ekstreme nivå av overforbruk også må få anledning til å gjøre det. Alle skal få, og målet er at absolutt alle på et eller annet tidspunkt skal “løftes opp” til der vi i Norge eller andre vestlige, rike land befinner oss i dag, problemet er bare at mellom nå og dette imaginære tidspunktet i fremtiden fortsetter vi bare å øke vårt eget forbruk.

Planen er ikke at de fattigste i verden skal få tilsvarende levestandard som vi har i 2025, for før den tid kommer vil vi trolig ha rukket å øke forbruket vårt enda mer, som igjen gjør det enda vanskeligere å utjevne forskjellene. Og sånn fortsetter det bare. Det er ingen som er villig til å bremse, for målet er å akkumulere mest mulig før alle andre rekker å gjøre det.

Hele denne moderne industrielle sivilisasjonen bæres på ryggen av nesten 500 milliarder fossile “energislaver” som gjør alle de tunge løftene for oss. Det er de som har bygget alle storbyer i verden - ikke vi. Vi har på en måte bare bestemt hva som skulle gjøres hvor, som formannen som står og peker på byggeplassen før han tar en kaffe i brakka og lar de andre støpe, bære, løfte og snekre. Dette vanvittige (men dog midlertidige) energioverskuddet har gitt oss muligheten til å forme planeten nærmest etter fantasien.

Men denne karbonpulsen er en engangshendelse i menneskehetens historie.

Om man ser på Keeling-kurven som viser hvor mye karbon som har samlet seg i atmosfæren, vil man ganske enkelt se at konsentrasjonen av CO2 har fortsatt å øke uansett hvem som har vært president i USA eller statsleder i hvilket som helst annet land. Fordi målet har vært, og er fortsatt eksponentiell økonomisk vekst. Selv 30 år med klimatoppmøter har vært fullstendig maktesløse i møte med den økonomiske superorganismen, for til tross for alle fine ord og ambisjoner fra disse møtene har førsteprioriteten forblitt å forurense, utrydde arter og ødelegge naturen.

Husk at vi ikke betaler noe for de negative konsekvensene av det vanvittige overforbruket vårt. Vi betaler heller ikke noe for å produsere den fossile energien, dette har sollys og fotosyntese tatt seg av over mange hundre millioner år. For oss er denne energien tilnærmet gratis, alt vi trenger å gjøre er å hente den ut og eventuelt konvertere den til noe annet.

Så la oss si at vi på magisk vis slipper å forholde oss til fysiske begrensninger og klarer å bygge ti millioner nye kjernekraftverk på bare tre år. Det spiller ingen rolle hvor, vi finner på mirakuløst vis plass til dem, og vi klarer i tillegg å hoste opp nok metaller og råvarer til å bygge ut all infrastrukturen rundt, som sørger for at det blir mer enn nok elektrisitet til alle. Og så da?

Hva skal elektrisiteten brukes til? Det blir hevdet at vi skal ha elfly, en “digital økonomi” nesten helt uten behov for fysiske råvarer, pluss varmepumper og elbiler til alle som vil ha. Og hvordan skal disse maskinene og produktene produseres? Hvor skal maten vår og råvarene komme fra, hva slags energi må brukes til å utvinne og foredle alt sammen? Og hvor skal vi gjøre av avfallet?

I denne fantasien der elektrisitet både skal produsere og drive alt av maskiner, industri og transport virker det som om ingen har tatt seg bryet med å regne ut hvor mye fysiske materialer som kreves. Eller, noen har det, men de blir gjerne ignorert, fordi det ødelegger det håpefulle narrativet om at vi ikke bare skal “løse klimakrisen” og “stoppe klimaendringene”; vi skal også tjene masse penger i samme slengen.

"Verdiskaping": Vi brenner energi for å konvertere naturen til tall, som igjen skal veksles inn i noe som krever energi og fysiske materialer. I prinsippet ødelegger vi de eneste verdiene vi har, for å akkumulere den høyeste abstrakte poengsummen som mulig i håp om at ingen andre rekker det først.

Noen sier til og med at solcellepaneler og vindturbiner vil produsere nye solcellepaneler og vindturbiner “veldig snart”. For å komme til en sånn konklusjon krever det at man ignorerer vår fysiske virkelighet og hvordan termodynamikk fungerer.

Folk liker å dele positivt vinklede artikler fra “greentech”-nettsider som hevder at “alt” kan resirkuleres, men de pleier som regel ikke å fortelle hva de ulike komponentene resirkuleres til, og energikostnadene nevnes ikke med et ord. Blir vindturbiner til nye vindturbiner? Nei.

Og om det skulle være en bitteliten del som kan gjenbrukes kan ikke dette være et argument for at “resirkulering er mulig”. Skylappene er enorme, og i stor grad er de der med vilje. Det tar seg dårlig ut å snakke om hva som ikke er mulig, derfor gjør vi heller ikke det. Vi fortsetter å plastre over symptomer uten å være villige til å ta tak i årsakene til at vi er i denne uløselige situasjonen.

Vi kan ikke bygge oss ut av økologisk overshoot.

Likevel virker det som om de fleste har kjørt seg fast i enten evig fornektelse eller i en kontinuerlig desperat forhandlingsprosess med termodynamikkens lover.

Mange blir ukomfortable, spydige og sure når det blir forklart at dette er en uløselig situasjon, nesten som trassige barn som ikke vil spise grønnsaker. Akkurat som om de ikke kan se for seg noe annet enn at enhver situasjon som oppstår “selvfølgelig” også har en løsning, bare vi hiver mange nok penger etter den. “Vi må bare innovere, investere og tenke positivt. Menneskers evne til å løse problemer er uendelig”, skjønner du vel. “Det finnes ingen hindringer vi ikke kan komme oss forbi”, og fysikkens lover er ikke egentlig lover som er satt i stein, men mer som retningslinjer vi kan forhandle med når det trengs. Uløselige situasjoner har naturligvis ikke løsninger, men det betyr ikke at man ikke kan eller bør respondere så klokt som mulig på dem.

For å illustrere forskjellen på en respons og en løsning; se for deg at du er om bord på Titanic som nettopp har truffet isfjellet. Vi kan godt kalle det et problem at Titanic nå synker, men i realiteten er det en uløselig situasjon. Titanic synker uansett om man blir sittende i restauranten for å studere vinkartet eller om man går og legger seg i fosterstilling i lugaren for å vente på at noen der ute “løser problemet”. Eller om man løper skrikende rundt i panikk.

Dette skipet ender på havets bunn uansett hva man gjør, så hvis problemet er at skipet synker er dette en uløselig situasjon.

Men likevel er det fullt mulig å respondere på ulike måter, selv om det ikke løser situasjonen. En klokere respons ville vært å gå på leting etter en livbåt og samtidig se hvor mange man har mulighet til å redde. Er dette en løsning? Nei, Titanic ender dypt nede på havbunnen uansett om man klatrer opp i en livbåt eller ikke. Men det er en mye klokere respons enn de andre alternativene.

Selv om vi er i en situasjon som ikke kan løses er det fortsatt millioner av responser å velge mellom som enten gjør situasjonen bedre eller verre.

I dag ser de fleste ut til å ha kjørt seg fast enten ved fornektelse, dvs de sitter fortsatt og studerer vinkartet på det synkende skipet, eller de fantaserer om at det finnes en løsning som hindrer at det synker.

Klimaendringer er ikke et problem som kan løses, det er bare ett av mange symptomer på dypere, underliggende årsaker vi nekter å ta tak i, fordi kulturen vår er fast bestemt på å bare lindre symptomer. Vi er ikke interessert i å gjøre noe med årsakene, fordi det er ikke mulig å tjene penger på det.

Det er ingen scenarioer der vi både verner naturen og vokser økonomien, for denne veksten er ikke mulig uten å øke forbruket av energi og ødelegge stadig mer natur. Naturens evne til å fange og lagre karbonet vi slipper ut reduseres, samtidig som vi øker utslippene. Karbonsyklusen er helt ute av balanse. Hvorfor tror du ellers konsentrasjonen i atmosfæren øker og temperaturen fortsetter å stige?

Så hvis du i økomodernismens ånd kjøper deg en splitter ny elektrisk motorsag som fortsatt skal brukes til å kutte ned det samme treet som “ødelegger utsikten din” fra hytta; hva har du egentlig oppnådd?

Share

Les også:

Vi har to veldig lange og mørke tunneler å velge mellom og i begge kan vi skimte lys i den andre enden. Men om du har valgt feil, er det ikke greit å bli gjort oppmerksom på blindveien så tidlig som mulig? For når du kommer til enden og oppdager at det du trodde var utgangen bare er en haug med glitrende gullmynter som har reflektert lyset fra lommelykta, vil veien tilbake kanskje være uoverkommelig lang.

Hver eneste dag kaster vi bort dyrebar tid fordi vi fokuserer på “løsninger” som aldri kan fungere i praksis.

Handlingslammede politikere, fortvilte naturvernere og frustrerte klimaaktivister har én ting til felles: De prøver å påvirke et system uten å endre systemets øvre mål. Derfor klarer vi heller ikke å skifte kurs. Hva kan vi gjøre med det?

Kanskje vi trenger en tverrpolitisk allianse der én eller en håndfull representanter fra hvert politiske parti får lære av en gruppe biologer, økologer og systemtenkere konkret hva situasjonen vår er. Og som kan få en grundig gjennomgang i hvilke alternativer vi har som er fysisk mulig å gjennomføre, hvilke av de som bedrer situasjonen og hvilke som vil være forgjeves eller som bare forverrer den på sikt.

En allianse der det første man gjør er å fjerne økonomien fullstendig fra ligningen, for kun å fokusere på fakta, tall og hva forskningen faktisk sier. Hensikten er at alle lærer seg intuitivt å forstå metakrisen - ikke finne nye metoder for å tjene penger.

Målet er ikke profitt, men å komme seg mest mulig helskinnet ut på den andre siden av den mørke tunnelen.

Det er sikkert flere og bedre måter å gjøre dette på, men her er et grovt utkast til hvordan jeg ser for meg prosessen - i tre deler:

Del 1: Realitetsorientering

Se for deg at denne alliansen samles et sted der forskere som Dag O. Hessen, Bjørn Samset, Kevin Anderson og Johan Rockström får frie tøyler til å forklare situasjonen med sine egne ord, uten at det kan misforstås av noen. Og uten at de blir presset opp i et hjørne av en Fredrik Solvang som nærmest vrir armene deres og tvinger dem til å si ordene “ok greit, det blir ikke et klimahelvete” (for de som husker Debatten for noen år siden).

Etterfulgt av systemtenkere som Nate Hagens, Indy Johar og Joshua Farley som forklarer hvordan vi havnet her og som understreker hva slags radikal omstrukturering av samfunnet og det økonomiske systemet vi skal gjennom, uansett om vi vil eller ikke.

Det blir forklart om eksponentiell vekst og doblingstid, selvforsterkende feedback-loops, hvordan energiforbruket ikke kan fortsette å øke for alltid og at eksisterende ressurser ikke automatisk betyr at de er tilgjengelige. Konseptet grenser blir gjennomgått i detalj.

Vi må snakke om årsakene til metakrisen, ikke bare se på symptomene og hvordan vi kan plastre over eller fortsette å ignorere de.

Derfor må det også grundig understrekes hvordan metakrisen direkte henger sammen med overforbruket vårt og dagens ekstremt energi/ressurs-krevende levestandard (spesielt for oss i vestlige rike land). Denne koblingen blir ofte utelatt i nyhetsartikler om klimaendringer og hvordan biomangfoldet kollapser rundt oss.

Hvordan henger forbruket av fossil energi og ikke-fornybare ressurser egentlig sammen med økonomisk vekst? Hva bruker vi olja til og hvorfor kan vi ikke bare slutte med det?

Tradisjonelle økonomer får ingen adgang eller makt her. Dette er ikke noe som skal avgjøres ut ifra kostnader eller lønnsomhet i kroner og øre, det handler om å forstå situasjonen og i hvilken grad vi har kapasitet, energi, ressurser og tid til å endre kursen frivillig og dempe de verste konsekvensene av økologisk overshoot.

(Et par gode eksempler på en sånn presentasjon kan du finne her og her.)

Subscribe now

Del 2: Reaksjon og aksept

Etter realitetsorienteringen kan det nok være greit med en pause. Ikke ti minutter, men kanskje en uke eller to. Eller enda mer. Hvordan man takler dette er veldig individuelt. De fleste vil nok trenge tid til å fordøye informasjonen, snakke om situasjonen og få mulighet til å ha en reaksjon på den. Ikke ulikt “de fem sorgstadiene”:

1 - Fornektelse

“Dette kan ikke stemme. Tull! Situasjonen kan bare ikke være så ille, for da hadde vi oppdaget det tidligere. Jeg nekter å godta denne informasjonen. Vi trenger et bedre kunnskapsgrunnlag for dette er bare feil!”

2 - Sinne

“Hvordan har vi latt det gå så langt? Hvorfor har vi ikke gjort noe tidligere? Hvem kan vi skylde på? Noen må straffes for dette!”

3 - Forhandling

“Javel, ok, situasjonen er ille, MEN: Hva om vi bygger veldig mange vindturbiner, solcellepaneler eller elbiler i en hastighet og skala aldri tidligere sett i menneskehetens historie? Hva om vi rett og slett finner opp en teknologi i fremtiden som ikke bare trumfer fysikkens lover, men som i tillegg reverserer alle de negative konsekvensene av den industrielle revolusjon? Det burde fungere, og så kan vi tjene penger på det samtidig!

Markedet løser dette, slik markedet alltid har gjort! Hvis vi mangler noe finner vi bare alternativer, problemer er til for å løses! Mennesker er uendelig innovative og vil alltid overkomme ethvert hinder! Noen på et universitet i USA har funnet opp en evighetsmaskin som kan samle inn overskuddsenergi fra drømmene våre og konvertere den til elektrisitet! Løsningene finnes allerede, eller så er de rett rundt hjørnet!”

4 - Depresjon

“Så det er bare å gi opp da. Ingenting nytter. Vi er like fucked uansett hva vi gjør, så ingenting spiller noen rolle. Skadene vi har påført biosfæren er så omfattende at halvparten av alle arter utryddes dette århundret. Bare fordi vi ikke klarte å begrense oss. Bare fordi vi fullstendig mistet bakkekontakten og over tid har blitt en art tatt helt ut av kontekst som ikke lenger kjenner vår rolle eller plass i naturen. Vi burde bare legge oss ned og dø.”

5 - Aksept

“Situasjonen er som den er, og dette er ikke et problem som kan løses. Vi er i en eksistensiell krise som forverres hver eneste dag. Og det gjelder ikke bare mennesker, men også samtlige andre arter på denne planeten. Alle de andre artene som aldri har stemmerett eller mulighet til å protestere. Dette er ikke en situasjon vi kan løse, men noe vi må komme oss gjennom i fellesskap. Vi må samarbeide om å radikalt omstrukturere absolutt hele samfunnet og nedskalere all aktiviteten vår.

Eksponentiell økonomisk vekst kan ikke lenger være vårt øvre mål, og vi er nødt til å gjøre vårt beste for at naturen skal få tid og anledning til å hente seg inn igjen. Et rikt biomangfold er helt nødvendig for at det skal kunne eksistere mennesker her, og dette biomangfoldet utgjør selve livsgrunnlaget vårt. Vi må finne ut hvordan vi kan sameksistere med resten av livsformene på planeten og vi kan ikke lenger forsyne oss med mer enn det vi trenger. Ordet “tilstrekkelig” kan ikke lenger være et fremmedord.”

Det er ikke sikkert alle takler å stå i dette når de innser hvor ille vi faktisk ligger an. Noen vil nok melde seg ut og forsvinne inn i en depresjonsspiral. For dette er tungt å ta inn over seg. Mennesker har aldri vært i en tilsvarende situasjon tidligere. Joda, vi har vært i kriser før også, men ikke i denne skalaen. Aldri som en global moderne industriell sivilisasjon som fortløpende krysser av for hvilke av planetens tålegrenser vi blåser gjennom - som om de er tall på et bingoark.

“BINGO!”

Mange av de som får denne informasjonen servert vil kanskje aldri akseptere den noensinne, fordi den er for ukomfortabel å godta. Det blir en mental forsvarsmekanisme. Kanskje derfor de aller fleste politikerne (og folk flest?) fornekter virkeligheten eller desperat prøver å forhandle med fysikkens lover.

Bare se hvor mange som har kjørt seg fast enten i stadiene “fornektelse” eller “forhandling”. Hver eneste dag deles det naive artikler om “tech-løsninger” som skal være det magiske svaret, og samtidig er det altfor mange som ikke engang klarer eller vil anerkjenne at situasjonen er som den er. Virkeligheten er ekstremt ubehagelig å akseptere, derfor unngår man den også så lenge man kan. Vi har evolusjonen å takke for at vi unngår ubehag, bevisst eller ei.

Men forhåpentligvis er noen både villige og i stand til å jobbe for å endre kursen vår og gjøre alt de kan for at fremtiden skal bli litt bedre enn sånn den ser ut foreløpig.

Del 3: Respons

Når alle i denne alliansen omsider har forstått situasjonen og hvordan vi ligger an, så kan de som fortsatt er igjen begynne å diskutere det siste punktet, som er hva slags respons dette krever av oss. Her vil systemtenkerne fra Del 1 ha utrolig mye å bidra med, for de kan forklare i detalj hvorfor vi ikke bare kan “elektrifisere alt” eller “fase ut fossil energi”.

Hvordan kan vi omstrukturere samfunnet for å hindre at vi gjør lignende tabber i fremtiden?

Så setter de seg rundt et tomt bord og begynner helt fra scratch. Hva trenger vi egentlig, hvis vi starter med blanke ark? Hva er første punkt? Hvordan skal vi legge opp matproduksjon, transport, infrastruktur, kommunikasjon, utdanning, handel, energisystemer og alt mulig annet vi trenger og samtidig holde oss innenfor planetens tålegrenser?

Hva må nedskaleres og hva må prioriteres? Hvilket økonomisk system passer best innenfor disse rammene? (Noe f.eks Kate Raworth, Steve Keen eller Timothée Parrique kunne gått nærmere inn på).

Hvor bærekraftige er egentlig storbyer og må vi rett og slett desentralisere og nedskalere igjen?

Og hva skal målet vårt være? På en fysisk planet med begrenset tilgang til energi og ressurser kan det uansett ikke forbli som i dag. Hva er verdifullt og hva innebærer det å være menneske egentlig?

Agnar Lirhus har beskrevet mye av det som kreves her:

Dit haren hopper

Samfunnet vårt

I 2024 fordypet jeg meg i kollapsologien. Kollapsologi er en tverrfaglig forskningsgren som fra forskjellige perspektiver undersøker bærekraften i ulike, men sammenvevde samfunns- og natursystemer…

Read more

a year ago · 6 likes · 6 comments · Agnar Lirhus

Og ikke minst; hva blir vi nødt til å ofre - kanskje for alltid? Kan vi lære oss å skille mellom hva vi har lyst på og hva vi faktisk trenger? Kan “tilstrekkelig” slutte å være et fremmedord?

Vi trenger en Legolas, en Aragorn, en Gimli, en Boromir, en Merry, en Pippin, en Gandalf og en Sam, for vi har ikke en Frodo som kan gjøre denne oppgaven alene. Alle må bidra. Og ingen kan gjøre dette for egen vinning, men for fellesskapet. Ikke bare for alle som lever i dag, men for alle de som kommer til å være her i fremtiden også. Alt vi gjør, uansett hvor smått, får større og større ringvirkninger jo lenger inn i fremtiden vi kommer.

I tillegg må dette prioriteres i skolen umiddelbart. Økologi og planetens tålegrenser må være pensum helt fra første skoleår. Selvfølgelig trenger ikke 6-åringer å lære om sivilisasjonskollaps, masseutryddelser og blodig krigføring om ressurser, men de bør få kunnskap tidligst mulig om at vi bare er én av mange arter i naturen og at et rikt biomangfold er viktig for at alle livsformer skal kunne eksistere her. Vi kan ikke bare forsyne oss med alt vi ønsker.

Økologisk overshoot må bli allmennkunnskap.

Alle trenger også å forstå at mennesker ikke eksisterer “utenpå” eller “parallelt” med naturen, men at vi også er en del av den og at alt vi gjør har konsekvenser. Og at alle arter har sin plass og utfører viktige økosystem-oppgaver i dette enormt komplekse biologiske nettverket naturen består av.

Vi burde også slutte å gi nyliberale økonomer fritt spillerom til å spre vranglæren sin i alle nyhetsmedier når enn de måtte ønske, for det eneste de gjør er å forsinke og gjøre omstruktureringen vi skal gjennom tyngre og verre for absolutt alle sammen.

Økonomer er styrt av ideologi - ikke vitenskapelige fakta. Og økonomiske modeller er ikke koblet til vår fysiske virkelighet. Derfor kan de heller ikke få være med og bestemme veien videre. Dette surret har vi faktisk ikke tid til.

Vær en motstemme til galskapen deres!

Det var ingen av dem i Tolkiens historie som hadde spesielt lyst til å samarbeide i utgangspunktet, for alle hadde sine egne mål, sysler og liv å fokusere på. Alle var fullt opptatt med sitt. Men de endte opp med å gjøre det likevel, fordi de innså at dersom de lot være risikerte de å miste alt som hadde betydning for dem.

For at vi i det hele tatt skal kunne danne en slik allianse så må vi aller først hive alle økonomiske insentiver og profittfantasier ut av vinduet, for det er ikke det dette dreier seg om. Dette er ikke en konkurranse, det handler om å samarbeide.

Næringsinteresser, private selskaper, “tankesmier” og andre lobbyorganisasjoner som jakter profitt og jobber for å tvinge fram økonomisk vekst må finne seg i å vente på gangen til de eventuelt skulle bli bedt om å komme inn. Men det er ingen garanti for at de får delta i det hele tatt.

Penger er uansett irrelevant, for dette handler om selve livsgrunnlaget vårt og hvordan et økende overforbruk av energi og rasering av natur fører oss stadig raskere rett inn i en uunngåelig kollaps av vår moderne sivilisasjon slik vi kjenner den. Hvis det finnes private selskaper med både kapasitet og vilje som kan bidra positivt til at den enorme strukturelle omstillingen vi skal gjennom går raskere og smidigere, så kanskje de blir spurt om å være med.

Subscribe now

Men de kan ikke forvente å gå med økonomisk overskudd. Dette er først og fremst en dugnad for alle involverte og som hele befolkningen vil dra nytte av. Fokuset må derfor flyttes fra kommende kvartalsrapport og rettes mot de neste ti, hundre og tusenvis av årene.

Hvis du lurer på hvor omfattende og i hvilken skala denne omstruktureringen må være, så kan du se for deg hvordan vi stengte ned hele det globale samfunnet under pandemien. Og vi må mangedoble den responsen.

Pandemien beviste at det er mulig, men det forutsetter at flertallet forstår situasjonen og er klar over risikoen. Dette må være første prioritet. Man kan ikke respondere rasjonelt på en situasjon før man forstår den.

Og dette handler minst like mye om de millionene av andre arter vi deler denne planeten med og som aldri har stemmerett eller blir tatt hensyn til hver gang vi mennesker “har lyst på noe”. De blir aldri hørt, de har ingen mulighet til å protestere og det er de som alltid må vike. Og det er de vi hensynsløst utsletter fordi vi insisterer på å holde denne selvutslettende nekrokapitalismen gående.

Når vi i løpet av dette århundret bikker 3 graders oppvarming vil dette trolig føre til at halvparten av planetens arter utryddes. De forsvinner for alltid og kommer aldri noensinne tilbake igjen. Når elefantene er borte vil det aldri mer eksistere elefanter på jorda. De vil kun være å finne i bøker, bilder, videoklipp og som beinrester på et museum. Og som minner.

Derfor må naturen også være representert rundt forhandlingsbordet.

Vi konverterer den levende planeten til tall fordi vi har fått for oss at den eneste veien til suksess er at tallene “må” vokse eksponentielt for evig, og alt som ikke bidrar til voksende tall kan ofres. Nesten alt vi gjør i dag dreier seg om å slåss om og akkumulere tall. Ofte nevnes 2100 og “slutten av århundret”, men hvor mange er det egentlig som anerkjenner at det kommer en tid etter 2100 også, og reflekterer over hva slags verden vi etterlater oss for generasjonene mer enn 75 år inn i fremtiden?

Tidslinjen stopper ikke ved 2100; vi dundrer like fort gjennom denne “målstreken” som alle andre øyeblikk som kommer og går. Hva er planen for 2140? Eller 2300? Vil det kunne eksistere komplekse livsformer her i det hele tatt om noen hundre år eller er det helt irrelevant så lenge du kan kjøpe alle nye versjoner av iPhone og reise med fly når enn du måtte føle for det?

Er ikke den eneste planeten vi vet om hvor det eksisterer liv verdt å ta vare på?

Vekstbesettelsen og det antroposentriske verdensbildet vi har dyrket frem som en gudeskikkelse de siste par hundre årene må dumpes i lavaen for godt. Vi må bli enige om hva som egentlig betyr noe for oss og vi er helt nødt til å bli voksne.

Men aller først trenger vi at folk forstår situasjonen. Hvis man ikke forstår situasjonen har man heller ingen forutsetninger til å respondere klokt på den.

Konsekvenser og risiko må formidles ærlig av fagpersoner med dyp kunnskap om komplekse ikke-lineære systemer, ikke av ideologi-styrte “astrologer med kalkulator”.

I dag har vi utallige politikere, klimaaktivister, naturvernere, sivilingeniører, tech-optimister og gründere som alle er hellig overbevist om at de har “løsningen på klimakrisen” og vet hvordan vi skal “stoppe klimaendringene”. Og alle roper i munnen på hverandre, for alle vet hvilken magisk løsning som er best å satse på. Alle fokuserer på sitt eget snevre felt som de har spesialisert seg i, og ingen har tid eller kompetanse til å sette seg inn i hvordan hele systemet henger sammen.

De skjønner ikke situasjonen.

Hadde de gjort det ville de ikke engang brukt ordet løsning, de ville heller argumentert for rasjonelle responser på en eksistensiell krise. Alle som ikke skjønner situasjonen kaster bort tiden vår med idéene sine.

Tid vi ikke har råd til å sløse vekk.

Manglende kunnskap og fravær av systemtenking gjør at alle disse i utgangspunktet gode intensjonene virker mot sin hensikt og fører oss i stedet med rekordfart inn i en “Mordor-økonomi”, der vi bruker en stadig større del av tilgjengelig energi og ressurser for å få energi og ressurser tilbake.

Vi løper nå så fort i hamsterhjulet at det brenner, fordi målet vårt fortsatt bare er “mer av alt, for alltid”.

Nei, kjernekraft er dessverre ikke en løsning. Ikke elbiler, solcellepaneler eller vindturbiner heller. Dette er bare en liten del av en massiv respons som vil innebære en radikal omstrukturering av hele samfunnet vårt. Sannsynligvis vil vi trenge litt av alt sammen.

Det handler ikke isolert sett om å fase ut fossil energi, det handler om at vi må nedskalere absolutt alt vi gjør og kutte forbruket av all energi. Hvordan går vi frem for å nedskalere tilstrekkelig innenfor den tiden vi har til rådighet og hvorfor kan vi ikke bare bygge oss ut av dette?

Fordi man løser ikke en situasjon ved å gjøre enda mer av det som forårsaket situasjonen.

I denne artikkelen av Richard Heinberg forklarer han ganske utdypende hva det dreier seg om.

The Core of the Transition is Using Less Energy

“At the heart of most discussions about the energy transition lie two enormous assumptions: that the transition will leave us with a global industrial economy similar to today’s in terms of its scale and services, and that this future renewable-energy economy will continue to grow, as the fossil-fueled economy has done in recent decades. But both of these assumptions are unrealistic. They flow from a largely unstated goal: we want the energy transition to be completely painless, with no sacrifice of profit or convenience.”

Frodo ville ikke engang ha denne oppgaven, men han tok den på seg fordi de andre var mer opptatt av å krangle og slåss. Da ingen andre var villige så hadde han ikke noe annet valg enn å melde seg frivillig. Noen måtte gjøre det. Og det kostet ham nesten alt.

Hvem kan bære ringen som i vår verden representerer den nyliberale økonomiens vekstbesettelse til Mount Doom og hive den ned i lavaen, uten å bli fristet på veien til å “låne den litt” for egen vinning?

Hva er viktig for deg og hva er du villig til å ofre?

Hva kommer til å bli din rolle når tiden for økonomisk vekst er over for alltid?

For hvem skal egentlig gjøre noe hvis ikke du gjør noe?

Og hvis ikke her og nå; når da?

Frodo: I can't do this, Sam.

Sam: I know. It's all wrong. By rights we shouldn't even be here. But we are. It's like in the great stories, Mr. Frodo. The ones that really mattered. Full of darkness and danger, they were. And sometimes you didn't want to know the end. Because how could the end be happy? How could the world go back to the way it was when so much bad had happened?

But in the end, it's only a passing thing, this shadow. Even darkness must pass. A new day will come. And when the sun shines it will shine out the clearer.

Those were the stories that stayed with you. That meant something, even if you were too small to understand why. But I think, Mr. Frodo, I do understand. I know now. Folk in those stories had lots of chances of turning back, only they didn't. They kept going. Because they were holding on to something.

Frodo: What are we holding onto, Sam?

Sam: That there's some good in this world, Mr. Frodo... and it's worth fighting for.

― J.R.R. Tolkien

Share

Les også:

Like ved denne elven bodde det en gruppe mennesker som hadde valgt å slå seg ned der nettopp på grunn av det rennende vannet, den rike naturen og den fruktbare jorda rundt. Alt de trengte befant seg bare et steinkast unna, og området var som et blankt ark de kunne utforme akkurat slik de ønsket. Bare fantasien satte grenser og det var rett og slett det nærmeste man kunne komme et paradis på jord.

De fant etter hvert ut at de kunne bruke energien fra det rennende vannet til alt mulig, så de gravde ut nye elveleier for å drive vannmøller, sagbruk, spinnerier og andre måter for å utnytte den kinetiske energien fra elven. Og i takt med at de gravde ut nye kanaler, så elven ut til å fylle dem i samme hastighet.

Elven vokste! Gudene var gavmilde!

Med tiden spredte historiene seg om den utømmelige elven og det fruktbare landskapet, og stadig flere strømmet til området med håp om å få bli en permanent del av gruppen. Her var det mer enn nok til alle, så det var ingen grunn til å avvise noen. Alle innflyttere bidro til å gjøre gruppen både sterkere og mer velstående.

Gruppen vokste seg større og ble omsider til en liten landsby og de fant stadig opp nye mekaniske innretninger det rennende vannet kunne drive. Folk flokket til den sagnomsuste dalen med den evige elven og rike naturen. Ikke bare fikk de uendelig med rent drikkevann til seg selv og husdyrene, de fikk også mulighet til å vanne avlingene sine og drive alle de primitive maskinene de konstruerte.

Livet var godt - svært godt.

Lite visste de at grunnen til at vannføringen i elven økte skyldtes kontinuerlig issmelting høyt oppe i fjellet som tårnet over dalen - fra en massiv, men krympende isbre. Selvfølgelig kom det tidvis nedbør der også, som det gjør de fleste steder, så vannstanden i elven kunne også variere litt i takt med sesongene. Men det ble aldri tomt og den trofaste elven holdt seg relativt stabil, år etter år. Den var rett og slett til å stole på, uansett årstid.

Befolkningen fortsatte å vokse i flere generasjoner, og i takt med veksten gravde de ut stadig nye elveløp for å dra nytte av den gavmilde elven. Nye møller, sagbruk, maskiner og spinnerier dukket opp og overskuddet av varer og avlinger gjorde befolkningen svært privilegert. De hadde nemlig anledning til å selge og bytte vekk det overflødige, fordi elven gjorde det mulig å produsere langt flere varer enn de selv hadde bruk for.

Subscribe now

Og med dette fikk de kjøpt hva enn de ønsket seg eller trengte. Overfloden av valgmuligheter som åpenbarte seg var nesten bortenfor fatteevne, og i tillegg gjorde elven det aller meste av det tunge arbeidet. Ingen rygger måtte slites ut for å kutte tømmerstokker til planker eller male korn. Dette ble den nye og svært komfortable normalen.

Men en dag oppdaget noen at vannmøllene snurret litt saktere rundt enn de pleier og de klarte ikke å male korn like fort som før. De ble hengende etter de andre, og arbeiderne ble tvunget til å male kornet med muskelkraft igjen - i et forsøk på å holde følge med resten. Arbeidere fra ett av sagbrukene kunne rapportere om en lignende situasjon hos dem, men de konkluderte med at dette trolig var forbigående.

Elven hadde alltid vært stabil og små variasjoner hadde de lært seg å leve med. Dette kom til å ta seg opp igjen snart, ble det sagt. Produktiviteten stupte, mange av arbeiderne hadde ikke lenger en jobb å gå til og de fikk heller ikke like mange varer og produkter å selge som før. For å unngå at avlingene tørket inn ble de raskt tvunget til å stenge vanntilførselen til flere sagbruk og spinnerier. Matproduksjon ble prioritert for å sikre landsbyens overlevelse gjennom den kommende vinteren.

Overskuddet krympet fortløpende og innbyggerne i landsbyen begynte å bli urolige. Tiden gikk og situasjonen fortsatte å forverre seg. Vannstanden i flere av de nye elveløpene var nå synlig lavere enn den pleide å være og lederen for det lille samfunnet kalte inn til et borgermøte på torget for å diskutere hva de skulle gjøre. På møtet ble det avgjort at det skulle sendes ut en ekspedisjon opp i fjellet for å undersøke om noe hadde skjedd med elven. Den lille gruppen som ble valgt ut regnet med å bruke minst to uker på turen.

Terrenget var utfordrende og de måtte gjennom både klatring og kratt før de omsider kom seg opp over tregrensen så de kunne se ut over hele dalen. Derfra kunne de for første gang på flere tiår få full oversikt over hvordan de hadde delt den enorme elven i flere titalls nye elveløp, som de igjen hadde splittet i flere nye avgreninger og kanaler for å avlede vannet til alt av bondegårder, møller, private hjem og sagbruk. Og det var helt tydelig at mange av de små elveløpene nå var i ferd med å tørke helt inn.

Fra så høyt oppe over dalen var det lett å få oversikt over hele systemet. De så umiddelbart at det både var altfor lite vann i elven og at de hadde vært altfor grådige. Men de hadde vært så opptatt med å utvide landsbyen sin at ingen hadde hatt noen grunn til å dra helt opp dit på evigheter.

Ferden fortsatte oppover i fjellet og da de nærmet seg toppen, stoppet hele gruppen opp samtidig. I stillhet ble de stående med blikket låst i den samme retningen, og situasjonens alvor ble åpenbar for samtlige. Isbreen, som har holdt elven stabil i generasjoner, hadde krympet til mindre enn en tredjedel av sin tidligere størrelse.

Plutselig hadde et forbigående problem blitt forvandlet til en eksistensiell krise.

Heretter ville det ta mye lenger tid å male korn, sage tømmer og produsere alt av råvarer og produkter for den lille landsbyen. Færre produkter og varer vil føre til at prisene stiger, alt vil bli vanskeligere å selge og mye blir kanskje helt umulig å bytte til seg eller kjøpe. Og med tiden vil mange av varene og produktene forsvinne, fordi energien som driver maskineriene blir borte. Disse konstruksjonene vil bli stående igjen som livløse skulpturer. Alternativet er selvfølgelig å bruke ren muskelkraft, men det er ikke i nærheten av å være like effektivt.

Med et krympende overskudd får man mindre å selge.

Men så fikk lederen i landsbyen en god idé. Det ble bestemt at de skulle bruke de neste tre årene på å produsere bøtter. Faktisk skulle de produsere flere hundre tusen bøtter, og det ble konstruert flere nye sagbruk som kun skulle jobbe med dette viktige oppdraget. Mye av vannet fra elven ble nemlig ikke brukt til noe nyttig; det rant jo bare videre ut av landsbyen og til havet, derfor ble det lagt en plan om å utnytte dette overskuddsvannet til å øke vannstanden i elven igjen.

Dette skulle de få til ved å frakte vannet i bøttene opp til toppen av fjellet og helle det tilbake i elven. På denne måten skulle de motvirke at isbreen smeltet for fort, og de skulle samtidig prøve å få elven til å bli enda større enn før. De skulle få vannet tilbake i de uttørkede delene av elven og avlingene kom til å vokse seg store igjen. Alt handlet egentlig om å produsere mange nok bøtter fort nok, og få noen til å bære dem opp til toppen av fjellet. Det gjaldt bare å finne en balanse mellom å ha mange nok bøtter som rommer tilstrekkelig med vann og antallet mennesker som kan frakte dem fra landsbyen og opp i fjellet. Og ned igjen, selvfølgelig.

Kritiske røster som påpekte at dette ville være forgjeves, ble hånet. For selvfølgelig ville dette fungere! De ble bedt om å huske at mesteparten av vannet i elven ble jo uansett ikke brukt til noe, så ved å frakte det tilbake opp på fjellet igjen ville de få et stadig større overskudd av vann de kunne bruke til akkurat hva som helst. Noen foreslo at de også kunne helle vann direkte på isbreen i vinterhalvåret, for at det skulle fryse til is og få breen til å vokse.

Det manglet ikke kreative idéer.

Hvis du synes dette høres helt idiotisk eller umulig ut, så er denne historien egentlig en litt forenklet beskrivelse av dagens situasjon. Elven representerer den fossile energien og hvordan vi over tid har gjort oss fullstendig avhengige av den, og bøttene er solcellepaneler, vindturbiner, kjernekraftverk og elbiler. Og mye annet.

Som en slange som spiser sin egen hale, prøver vi å holde denne moderne industrielle sivilisasjonen gående. Vi kannibaliserer energisystemet vårt, ved at vi bruker enda mer av den begrensede fossile energien på å konstruere maskiner som for evig og alltid vil kreve fossil energi for å eksistere. Fremfor å spare på den fossile energien som det hver eneste dag gjenstår litt mindre av, velger vi å bruke mer og mer av den, i et desperat forsøk på å kjøpe oss litt mer tid. Bare litt mer tid.

Grunnmuren under oss slår sprekker og vil før eller senere kollapse, men vi fortsetter bare å bygge videre i høyden - som et slags Jenga-spill for narsissistiske sosiopater. Når grunnmuren først gir etter vil den rive med seg alt på toppen også. Dette er det fortsatt ikke så mange som reflekterer over, fordi de er overbevist om at det er penger som driver dette samfunnet - ikke energi.

Elven i denne historien forsvinner forhåpentligvis aldri helt. Men den reduseres ned til et nivå som kanskje ikke er stort mer enn at det tillater at en liten gruppe mennesker lever enkle, trygge og lykkelige liv, som de en gang gjorde i begynnelsen av denne historien.

Subscribe now

Muligheten til å produsere en stadig større overflod av overskuddsvarer og produkter de kan selge og bytte bort mot ting de har lyst på, vil bli radikalt redusert. Kanskje blir den borte for alltid. De blir rett og slett nødt til å nedskalere igjen og holde seg innenfor de økologiske rammene elven og naturen i dette lille dalstrøket tillater.

Men hva med alle innbyggerne i den raskt voksende landsbyen da, hva skjer med dem?

De må bare finne seg i å klare seg med mindre enn de har blitt vant til, og blir tvunget til å gi avkall på mye av det de har tatt for gitt - kanskje i flere generasjoner.

Når et rasende elvestryk reduseres til en liten bekk får det konsekvenser - samme hvor mye penger man har.

For uansett hvor rike de har blitt av å selge korn, tekstiler, planker og andre varer, kan ikke vannet i elven erstattes med mynter.

Share

Les også:

Vi betaler ikke den riktige prisen for noe, likevel klager vi over at alt har blitt så dyrt. Folk protesterer høylytt når de synes strømmen koster for mye. Nordmenn er vant til at strømpriser er lave og det aller meste skal egentlig være både billig, i overflod og lett tilgjengelig når som helst. Uansett om det er noe vi trenger eller bare har lyst på.

Dette er normalisert i så stor grad at det blir sett på som en menneskerett å kunne kjøpe hva man vil, reise hvor man vil, spise hva man vil, gjøre hva man vil - når enn man måtte ønske det. Begrensninger er ikke noe vi liker å forholde oss til.

Prisen på energi er feil, derfor er alle priser feil. Alt er egentlig ikke så grusomt dyrt, det er bare vi som har blitt utrolig bortskjemte.

Muligheten til å kunne ha et overforbruk av energi helt uten sidestykke i menneskehetens historie står øverst på lista over livsnødvendigheter. Og skulle man bli nødt til å forbruke mindre uten at man har valgt det selv, oppfattes det som et fiendtlig angrep på selve friheten vår. Noen må ringe Amnesty, for Arild i Bodø har nemlig ikke råd til både kjøttmiddager seks dager i uka, lunsj fra bensinstasjonen og tre ekstra biler han kan mekke på i garasjen (fordi han synes det er gøy å pusle med).

Hvis du har lyst til å kjøre oppvaskmaskinen, vaskemaskinen og støvsuge samtidig som bassen dundrer ut av surround-anlegget så skal du kunne gjøre det uten at det koster skjorta. Kanskje du har middagen i komfyren også? Og “hva så” om du vil ha en innetemperatur på 24 grader i hele leiligheten eller huset om vinteren i iskalde Norge? Om du ønsker det så burde du kunne ha det uten at det blakker deg. Ikke sant? Du bor jo i “verdens rikeste land” med 20 000+ oljemilliarder på bok og med denne rikdommen burde du kunne gjøre stort sett akkurat som du vil.

Subscribe now

Dessuten har vi “verdens reneste energi” i form av elektrisitet fra vannkraftverk. Vi må bare akseptere naturødeleggelsene det innebærer. Pluss all fisken som dør fordi den fryser fast i isen i vassdragene som tappes ned for å drive varmekablene på badet til Ronny i Porsgrunn. Fordi Ronny liker ikke å bli kald på tærne når han tisser. Det er her energiblindheten vår kommer inn i bildet.

Og bare for å ha nevnt det også; det finnes dessverre altfor mange også her i Norge som fryser hver eneste dag fordi de faktisk ikke har råd til å ha en komfortabel innetemperatur hjemme, men det blir litt utenfor poenget i denne teksten. Den biten har mer med urettferdig fordeling å gjøre og et system som er designet nettopp for å flytte rikdom fra de fattige til de rikeste.

Matkøene i landet vårt er rekordlange og disse menneskene fortjener så utrolig mye bedre enn det. Hadde vi villet det kunne vi ganske enkelt gjort noe med årsakene til at folk havner i en sånn situasjon, men husk; vi behandler kun symptomer - ikke årsaker.

“I morgen koster strømmen 13 kroner: – Det er helt ekstremt

Det blir et kraftig hopp i strømprisen for Sør-Norge i morgen. Kraftanalytiker har ikke registrert høyere strømpris siden 2009.”

Men prisene vi betaler reflekterer verken verdier eller kostnader på en riktig måte, derfor er alle prisene feil. Og det koker ned til at prisen på energi er feil. Ved å ta en kjapp titt på nettbutikken til Meny kan jeg illustrere problemet. En norsk agurk hos Meny koster 26kr, det er litt mer enn det koster for en liter drivstoff når dette skrives tidlig i desember 2024. Med energien i en liter drivstoff kan du frakte en bil på halvannet tonn og x antall passasjerer kanskje en mil.

Ville du vært villig til å dytte bilen inkludert passasjerer denne strekningen hvis betalingen du fikk var en agurk? Sannsynligvis ikke. Verdien av å kunne transportere en bil denne strekningen, pluss både deg, passasjerene og eventuelt annet som skal fraktes er veldig mange ganger mer enn prisen du må betale.

Kostnadene ved å produsere en norsk agurk er noe helt annet enn hva det koster å utvinne og foredle en liter drivstoff. Det aller meste av kostnader regnes nemlig ikke inn, og vi betaler heller ingenting for de negative konsekvensene av noe; som utslipp, forurensning, avfall, utryddelser, mikroplast, naturødeleggelser og kjemikalier.

Energiinnholdet i en agurk som stort sett består av vann, og energien i en liter drivstoff er også helt forskjellig. Slike eksempler finner vi overalt rundt oss. Vi betaler heller ikke noe for de flere hundre millionene år det har tatt fotosyntesen å fange og lagre karbonet som utgjør 80% av det globale energiforbruket i dag. Dette er gratis gaver, bare å forsyne seg.

Energiprisene er feil, derfor er alle priser feil.

En nygrillet kylling koster nå 99kr og mange vil si det er blitt hårreisende dyrt. Likevel er det snakk om et liv. Det er en selvbevisst skapning som har levd hele det korte livet sitt i fangenskap og blitt behandlet som en vare allerede fra før egget ble lagt. Et dyr som kan føle og oppleve smerte, panikk, ensomhet, uro, nysgjerrighet, stress, kos, frykt og mye annet; akkurat som oss mennesker.

Kyllingens verdi er altså en snau hundrelapp, og den har ingen annen egenverdi for oss enn det. Den er et produkt; en vare som skal kjøpes og forbrukes, og skrotten som blir igjen av den etterpå blir kjørt vekk av søppelbilen eller slengt i en kompostbinge. Kyllingen er redusert til en anonym forbruksvare, og har gått fra å være et levende dyr som fortjener like mye empati og respekt som alle andre levende skapninger, til å bli et produkt fordi noen satte en prislapp på den.

Det samme gjelder for treet som står i skogen. Treets verdi avgjøres av prisen på tømmer eller hva noen er villig til å betale for landområdet, ikke hvilke oppgaver det utfører i økosystemet; hvordan det fanger og lagrer karbon fra lufta, produserer oksygen, bidrar med levevilkårene til tusenvis av andre arter, holder jordsmonnet stabilt med røttene og hindrer at jorda vaskes vekk av flom, danner livsgrunnlaget for sopp, mose og lav, produserer mat til fugler og nøtter til ekorn, danner materialer fuglene kan bygge reir av, og mye annet.

Verdien av alt dette regnes ikke inn noen steder, fordi økonomene er ikke i stand til å kvantifisere disse prosessene og oversette de til konkrete tall. Derfor blir samtlige økosystem-oppgaver som utføres av andre arter sett på som totalt verdiløse og ignoreres. Og av samme grunn regner vi heller ikke inn kostnadene for økosystemet (og oss) ved å fjerne noe fra naturen. Ord som “uunnværlig”, “nødvendig” og “livsviktig” kan ikke brukes i regnestykker. Det viser seg at økonomer har store problemer med å skille mellom pris, kostnad og verdi. Når treet er borte, så er det borte. Det registreres ikke som en utgiftspost noe sted.

Ti tusen kroner fra eksportert ammunisjon er verdt akkurat like mye som ti tusen kroner fra salg av poteter. En vesentlig forskjell er at poteter gjør at noen mennesker slipper å sulte, mens ammunisjonen lar andre mennesker slippe å leve. Men i økonomien er det ti tusen kroner uansett, og det spiller ingen rolle hvor pengene kommer fra.

Apropos hvor penger kommer fra:

Når vi kan bytte alt mot penger og ikke må betale de riktige prisene for noe, ender vi opp som både energiblinde og ressursblinde. Vi forstår ikke lenger verdien av noe, fordi alt handler om å sette prislapper på naturen. Uten prislapp er det derfor ikke verdt noe i dette systemet heller. Kyllingen i varmdisken er verdt en hundrings, men kråka i treet er 100% verdiløs. Hvor rasjonelt er det egentlig?

Hvilken prislapp ville du satt på farmor? En million? Ti millioner? Tusen milliarder? Blir det mest riktig med kilopris på farmor eller en total enhetspris for 1stk farmor du er veldig glad i? Bør den matche kiloprisen på gris eller være nærmere prislappen på importert langtidsmørnet indrefilét?

Sannsynligvis er ikke farmor til salgs, for det finnes grenser - ikke sant? Fordi verdien av farmor overgår enhver prislapp. Du får derfor kanskje problemer med å fastslå hva farmor er verdt i kroner og øre, men det er ikke like vanskelig for politikerne, bankene eller forsikringsselskapene.

Det kan jo være verdt å reflektere over.

Hvor bærekraftig er det at 5 millioner mennesker bor i Norge hele året og at hver person i snitt har et totalt energiforbruk tilsvarende forbrenningen til en 30 tonn tung primat? Ikke i det hele tatt faktisk. Dette landet ville ikke vært beboelig for en befolkning på denne størrelsen uten tilgang på “evige” mengder fossil energi. Vi ville ikke hatt disse moderne storbyene med komplekse energikrevende transportnettverk og denne massive infrastrukturen.

Det ville ikke eksistert en eneste asfaltert vei her uten olje. Ingen elbiler, ingen McDonalds og ingen flyplasser eller kjøpesentre. Prøv å forestille deg hvordan ditt eget nærmiljø eller nabolag ville sett ut dersom vi aldri fikk tilgang på olje, kull og gass. Sannsynligvis ville verken nærmiljøet, nabolaget eller du vært her uten fossile hydrokarboner.

Subscribe now

Bananer, appelsiner og andre eksotiske produkter fra den andre siden av planeten ville råtnet lenge før de rakk å bli fraktet helt hit. Matsikkerheten vår ville vært betydelig redusert, fordi vi importerer det aller meste av både mat og alt annet vi forbruker i Norge i dag. Men vi er født inn i et samfunn der disse komplekse forsyningskjedene med global handel på tvers av seks kontinenter er godt etablert og hvor omfanget gradvis har økt over tid.

Derfor tar vi det for gitt at dette er normalen og at det alltid skal være sånn. Ikke bare har vi normalisert økologisk overshoot, vi har også klart å overbevise oss selv om at denne overfloden av varer, valgmuligheter og kompleksistet skal fortsette å øke for alltid. Vi forventer mer av alt, billigere og bedre for alltid.

Det som var fantastisk i går tas som en selvfølge i dag. Og i morgen? Da er det ikke lenger godt nok.

Hele verdensøkonomien, alt av global handel, flytrafikk og annen transport, alle byer og all infrastruktur vi har konstruert, all matproduksjon og det aller meste av annen menneskelig aktivitet i dag er bare mulig fordi vi har nesten 500 milliarder fossile “energislaver” som tar de tunge løftene for oss. Det er de som muliggjør den vestlige, komfortable og svært energikrevende levestandarden vi har for øyeblikket.

Energien fra ett eneste fat olje tilsvarer i ren arbeidskraft en person som jobber fulltid i nesten fem år, og verdien vi får ut av denne “gratis” energien er uendelig mye større enn prisen vi betaler for den i kroner og øre. Og kostnadene for biosfæren? De regnes ikke inn.

Når prisene på alt som tidligere har vært latterlig billig plutselig begynner å svi betyr ikke det nødvendigvis at det er dyrt. Joda, det er selvfølgelig dyrt relativt til det du har vært vant til, kanskje i hele ditt liv, men å betale 25 kroner for å frakte halvannet tonn stål og plast, pluss 5 mennesker én mil er ikke dyrt. Det er fortsatt idiotisk billig, til tross for at drivstoffprisene har doblet seg på bare noen få år.

Likevel endrer ikke det på antallet mennesker i Norge som fryser eller ikke har råd til et varmt måltid hver dag. Dette er bare et forsøk på å forklare situasjonen.

Alle som lever i dag er født enten nær toppen eller på veien opp mot toppen på karbonpulsen, denne engangshendelsen i menneskehetens historie der vi har hatt et voksende energioverskudd som følge av tilgangen på vanvittige mengder fossil solenergi.

Denne solenergien har planter, trær, alger og planteplankton fanget og lagret over mange hundre millioner år gjennom fotosyntese, hvor karbonet fra atmosfæren vår omsider har endt opp dypt nede i bakken. Karbonet har blitt presset sammen og “langtidskokt” over tid, og er konvertert til den mest kaloriholdige energikilden vi vet om. Men vi behandler den fortsatt som om det er gratis renter, fordi vi har ignorert at denne karbonpulsen ikke varer evig.

Hittil har vi nemlig kunnet øke energiforbruket år etter år og det har ikke vært noen tungtveiende grunner til å reflektere over det heller. Før nå. Eller, før de siste par tiårene kanskje. Donella Meadows med flere forsøkte å forklare verden dette med eksponentiell vekst og ressursknapphet allerede i 1972, men å anerkjenne grenser for mennesker var ikke aktuelt den gangen. Det er fortsatt tabu i dag, og vi er fortsatt villige til å gjøre hva som helst, bortsett fra å ta tak i årsakene til at ting er som de er.

“Torsdag blir strømprisen på over 13 kroner kilowattimen inkludert avgifter i den dyreste timen i det dyreste prisområdet (Sørvest-Norge). Strømstøtten dekker da om lag 8,82 kroner, ifølge NTB.”

Relativt sett, så er dette ekstremt dyrt. Men hva skal eller bør elektrisitet koste? Og hva skal den brukes til? For vi burde ikke ta for gitt at bare fordi vi har valgt å bosette oss et sted der det ikke egentlig er mulig å bo og leve på denne måten hele året, så skal heller ikke prisen vi betaler reflektere levestandarden vår? Hvis du mener du skal kunne bo i Norge om vinteren og bruke akkurat så mye elektrisitet du vil fordi du “har fortjent det på grunn av oljepenger” eller en annen overbevisning så trenger du en reality check umiddelbart.

Kanskje du også finner det ukomfortabelt at jeg påpeker det, men det er ikke din eller min feil at det er sånn. Jeg lever heller ikke bærekraftig og vi er alle i varierende grad hyklere uansett. Det er omtrent ikke fysisk mulig å leve bærekraftig sånn samfunnet vårt og det økonomiske systemet er lagt opp og strukturert i dag. Ingen kan det, med mindre man rett og slett melder seg helt ut. Noen kan riktignok leve mer bærekraftig enn andre, men vår vestlige levestandard er ikke noe som vil kunne vare i lengden.

Vår ekstremt energikrevende levestandard med overflod av hva enn vi trenger til overkommelige priser (gjerne levert på døra) er nemlig et kortvarig blaff i den store sammenhengen. Håper ikke du tror noe annet. Joda, jeg synes også det er fryktelig komfortabelt å kunne kjøpe bananer når enn jeg vil, bestille ting jeg har lyst på fra internett, ligge i t-skjorte på sofaen i desember og se på hjernedøde actionfilmer uten å fryse. Det er kjempedigg det! Men det er også midlertidig. Stadig flere forstår det, men altfor mange forstår det ikke.

Prisene vil alltid fortsette å øke, og alle som hevder at denne “dyrtiden” bare er forbigående lyver. Eller så forstår de ikke hva dette egentlig handler om. Vi bruker stadig mer energi for å få energi tilbake, og det drar opp prisene på absolutt alt. I tillegg har vi et økonomisk system som krever at vi hele tiden øker forbruket av både energi og naturressurser, for ellers kan nemlig ikke økonomien vokse eksponentielt.

Men det blir enda verre.

For ikke bare koster det mer energi å få energi ut, det koster også mer energi å få ikke-fornybare ressurser ut. Disse energikostnadene vokser også eksponentielt. Så ikke bare ligger det innbakt både krav og forventninger om at vi skal forbruke mer energi og ressurser bare for at økonomien skal vokse, men vi må øke forbruket av energi eksponentielt bare for å få ut ressursene vi skal forbruke for å vokse økonomien eksponentielt også. Det er flaskehalser absolutt overalt og totalt sett vil dette føre til et mindre energioverskudd vi kan bruke på alt annet, og vi må prioritere strengere hva vi kan bruke energien på.

Energioverskuddet vårt vil krympe, det er faktisk ingen veier utenom. Og hva skjer når et energioverskudd krymper i et system som krever at energioverskuddet skal øke eksponentielt for evig? Systemet kræsjer, og økonomien vil sendes inn i en permanent dødsspiral. For sammen med alt dette har vi eskalerende geopolitisk uro og konflikter om hvem som skal få forsyne seg av hvilke ressurser og råvarer i hvilket land, innvandring som følge av krig og klimaendringer, matsikkerhet som destabiliseres av hetebølger, ekstremvær og klimaendringer.

Forsikringsselskaper trekker seg helt ut av stadig flere områder og øker prisene sine generelt - som igjen drar med seg boligmarkedet inn i den uunngåelige økonomiske dødsspiralen. I tillegg til en kollaps i biomangfoldet og mange andre faktorer og variabler. Alt strammer seg samtidig, men det skjer ikke like fort overalt. Fremtiden er her allerede, den er bare ikke så jevnt distribuert.

The Great Simplification

People, society, and Earth's systems midway through the carbon pulse

By Nate Hagens

Hva kan vi gjøre med dette da og hva er løsningen?

For å ta det siste først: Det finnes ingen magiske eller enkle løsninger på dette. Vi er farlig nær toppen av karbonpulsen nå, og allerede er oljeutvinningen globalt i ferd med å flate ut. Nye funn av oljeforekomster er ikke i nærheten av å erstatte det vi brenner gjennom i løpet av et år. Etter at karbonpulsen flater ut blir den liggende på det nivået en liten stund før den starter ferden nedover, og hvert eneste påfølgende år vil vi ha et mindre energioverskudd enn det forrige.

Priser vil stige, konkurser og nedleggelser vil komme som fallende dominobrikker. Vi blir tvunget til å nedskalere energiforbruket vårt og prioritere helt annerledes og mye klokere hva vi kan ta oss råd til å bruke det på. Det vil bli nødvendig med selvransakelse og noen dype refleksjoner rundt hvem vi er og hvordan vi skal relatere til hverandre og resten av planetens arter.

Men hva kan du gjøre med det? Før du leter etter løsninger, utveier og mirakelkurer er det aller viktigste at du setter deg inn i og virkelig forstår situasjonen. Fordi det er ingen løsninger på en uløselig situasjon, det er bare ulike utfall. Og utfallene avgjøres av valgene vi tar, både individuelt og i fellesskap.

Alle valg vi tar vil uansett føre oss til den samme destinasjonen der vi ender opp med et krympende energioverskudd, men vi kan til en viss grad påvirke hvor ukomfortabel reisen dit blir.

Det er ingen andre veier enn gjennom dette, og det er opp til oss i hvilken tilstand vi kommer ut på den andre siden.

Bruk gjerne et kvarter på denne dønn ærlige realitetsorienteringen fra Indy Johar, og så kan du etterpå reflektere over hvordan du tror det vil påvirke deg og din hverdag:

Share

Les også:

Evig eksponentiell vekst fra en helt begrenset mengde tilgjengelige fysiske ressurser er ikke mulig, og stopper alltid av seg selv (se også Overshoot).

Å vokse økonomien eksponentielt til evig tid har av ideologiske og virkelighetsfjerne årsaker blitt vårt øvre mål som sivilisasjon, og så lenge dette forblir målet vil ikke utslippene gå ned. Veksten i BNP(GDP) og forbruket av energi/ressurser følger hverandre nesten 100% og kan ikke frakobles. Beklager det.

Økonomisk vekst krever at vi brenner mer og mer energi for å kunne konvertere stadig mer av den levende planeten om til tall på en skjerm som “må” vokse eksponentielt.

For å forklare eksponentiell vekst på en enkel måte; tenk at du har to sparekontoer med 100 000 hver. Den ene gir deg 3% rente, og på den andre får du satt inn 3000 kr ekstra hvert år. Den første har eksponentiell vekst, den andre har lineær; dvs den øker med den samme summen hvert år.

Etter 10 år vil den første kontoen være på 134 391, den andre vil være på 130 000. Ikke så stor forskjell, så det er vel ikke så farlig uansett? Nei, kanskje ikke nok til at man bryr seg så veldig mye om forskjellen ti år fram i tid. Vi er mer opptatt av neste uke, neste måned, kanskje neste år.

Den eksponentielle veksten fremstår harmløs i begynnelsen, men etter hvert som tiden går vil doblingstiden bli avgjørende for hvor fort den stopper av seg selv.

Etter 100 år vil kontoen med lineær vekst være oppe i 400 000 kr. Det er jo ganske utrolig, du ender altså opp med FIRE ganger summen du opprinnelig hadde. Og kontoen med eksponentiell vekst da? Den vil være på 1 921 863 kr, mer enn nitten ganger det opprinnelige beløpet. (“Men jeg blir nok ikke 120 år uansett, så…” Nei, men er ikke relevant for poenget).

Subscribe now

Når folk med dress smiler beroligende i finansmediene og snakker drømmende om eksplosiv prisvekst, lønnsvekst (og vekst i det hele tatt) i årene som kommer sier de aldri noe om doblingstiden eller hvor mye energi og ressurser denne veksten vil kreve. Ved 3% årlig vekst betyr det en dobling ca. hvert 25. år.

Mainstream-økonomer regner forresten ikke inn verken energi eller ressurser riktig i modellene sine, for de antar at det alltid vil være evig tilgang på alt. Og at enten finner vi en erstatning for det vi måtte mangle, eller så vil prisene automatisk regulere etterspørselen sånn at det aldri blir helt tomt. Denne ideologien er helt frakoblet vår fysiske virkelighet, noe jeg har skrevet mye om tidligere.

Uansett innebærer den eksponentielle veksten at når vi bruker ca. 100 milliarder tonn materialer i året i dag, så vil vi før det har gått 30 år bli nødt til å tygge oss gjennom 200 milliarder tonn i året. Og 30 år senere 400 milliarder tonn i året. Og deretter 800 milliarder tonn osv.

For å finne doblingstiden kan du dele 70 på vekstprosenten, så 2% vekst vil dermed gi en doblingstid på ca. 35 år.

Dette er veldig nyttig å ha i bakhodet når man ser finansgutta hive ut spådommer og tall om fremtiden.

Hvis Kina sier at de forventer at økonomien deres skal vokse 10% i året betyr det en dobling hvert 7. år, og at den om 30 år vil være 17 ganger så stor som i dag. Det kommer selvfølgelig aldri til å skje.

Om vi går tilbake til eksempelet med sparekontoen og 3% årlig rente så vil du etter 50 år ha mer enn doblet pengene dine to ganger, dvs dine opprinnelige 100 000kr har blitt til 438 390kr - mer enn fire ganger summen du begynte med.

Derfor er det ekstra spenstig når banker og meglere fantaserer om en boligprisvekst på 6-10% i året framover. Tror du selv at en bolig til 5 millioner i dag vil koste nærmere 20 millioner om 20 år? For hvis vi regner “bare” 7% årlig vekst blir det en dobling på bare 10 år, fire ganger den opprinnelige summen om 20 år og nesten åtte ganger så mye om 30 år.

Skal huset til 5 millioner i dag altså koste tett opptil 40 millioner i 2055? Forklar gjerne den rasjonelle tankegangen bak den konklusjonen. Ethvert oppegående menneske forstår egentlig at dette ikke går an i praksis. Men eksponentiell vekst kommer snikende, og en økning på noen prosent i året høres ikke mye ut.

Det tok oss rundt 250 tusen år å bli 1 milliard mennesker på planeten, men å gå fra 1 milliard til 8 milliarder har bare tatt rundt 250 år. Da besteforeldrene mine ble født var befolkningen ca. 2 milliarder, og siden den gang har den doblet seg to ganger på rundt 100 år. Denne eksplosive veksten ville ikke vært mulig uten tilgang på “evige” mengder fossile hydrokarboner, en energikilde vi behandler som renter når vi i realiteten brenner opp kapitalen vår. Mer om det her:

“Men vi går mer og mer over til en digital økonomi som er basert på service, tjenester og virtuelle ting, dataprogrammer, AI og kryptovaluta. Vi trenger ikke alle disse fysiske ressursene lenger, og uansett skal vi elektrifisere alt!”

Det høres jo fint ut, men som med alle de andre “løsningene” som presenteres er også denne både helt urealistisk og energiblind. Denne moderne industrielle sivilisasjonen kan ikke fungere som i dag uten enorme mengder fysiske råvarer og fossil energi:

Hvis du begynner å kaste søpla di i dunken til naboen og erklærer deg selv for søppelfri, vil likevel naboen din ha dobbelt så mye søppel som tidligere. Men for all del; vi kan godt feire at du har redusert avfallet ditt med 100%. Det spiller ingen rolle for biosfæren om utslippene og avfallet fra produktene vi importerer skjer i Kina, Tyskland eller Norge. Og hvis du bestiller en bil eller TV hos en forhandler her i Norge, hvem burde ta ansvar for utslippene og avfallet? Norge, selvfølgelig.

Den som kjøper noe må også ha ansvaret for å betale kostnaden de negative konsekvensene kjøpet medfører totalt sett. Men slik er det ikke i dag. Derfor kan Norge og flere andre vestlige land skryte av å kutte utslippene, når de i realiteten har outsourcet dem til andre land. Men dette kan ikke outsources for evig. Alle land kan ikke bare flytte utslippene til “utlandet”.

Subscribe now

Vi er nå så desperate at vi er villige til å gjøre nesten hva som helst for å holde dette moderne samfunnet med dagens ekstremt energi/ressurs-krevende levestandard gående så lenge som overhodet mulig. Selv om det kanskje bare betyr to, fem eller ti år inn i fremtiden. Den offisielle strategien går derfor ut på å lappe på et system som for lengst har begynt å gå i oppløsning. Vi bare velger å ignorere det.

Selve fundamentet som hele vårt moderne samfunn står og balanserer på, slår nå sprekker og knirker faretruende under den massive vekten vår. Men dette er fortsatt for ukomfortabelt for oss å ha en voksen samtale om. Derfor fortsetter vi heller som før, og later som ingenting.

Det eneste vi ikke er villige til å gjøre, er å ta tak i de underliggende årsakene som har ledet oss inn i denne uløselige situasjonen; det vanvittige og økende overforbruket av energi og naturressurser.

Men før eller senere er vi nødt til å bli voksne og diskutere ærlig hvilke endringer vi både individuelt og i fellesskap kan gjøre for å takle en fremtid med et krympende energioverskudd på best mulig måte.

Enten bestemmer vi oss for å samarbeide om å systematisk nedskalere i fellesskap og hindre at vi dundrer rett inn i den urokkelige veggen vi ikke kommer forbi, eller så vil vi få oppleve fra første rad hva en ukontrollert kollaps av en global moderne industriell sivilisasjon faktisk innebærer rent praktisk.

Destinasjonen er egentlig gitt, det eneste vi kan velge er hvor ukomfortabel veien dit blir. Og da må vi først bli voksne nok til å snakke om det som er ukomfortabelt og vanskelig.

Men før vi kan snakke om og diskutere hvordan vi kan respondere på denne situasjonen, så trenger vi at flere forstår den.

Dette er ikke noe vi kan bygge oss ut av.

Hvis du forstår dette; snakk med venner og familie om det og bidra til at flere innser alvoret. Om selve temaet klimaendringer er for ukomfortabelt kan man velge andre innfallsvinkler som f.eks overforbruket vårt og hvordan vi ødelegger naturen og utrydder arter fortere enn på noe annet tidspunkt i historien. Ofte kan det være et bedre utgangspunkt, for de fleste ser faktisk ødeleggelsene overalt rundt seg. Det er mer håndfast enn en usynlig gass som akkumulerer i atmosfæren.

Ved en temperaturstigning på 3 grader vil vi trolig miste halvparten av alle arter på denne planeten, noe vi for øyeblikket styrer mot allerede innenfor dette århundret. Altså når de som er små barn i dag vil være godt voksne.

Det er ingen alternative veier rundt eller ut av denne situasjonen; vi skal gjennom. Og hvilken tilstand vi er i når vi kommer ut på den andre siden er noe du kan bidra til å påvirke akkurat som alle andre.

Share

Les også:

En midlertidig pause

De ukentlige innleggene vil av flere årsaker snart ta en liten pause på ubestemt tid. Ikke fordi det mangler temaer å snakke eller skrive om, men for å unngå at det samme gjentas til det kjedsommelige. Mye av det viktigste er allerede sagt, og det virker litt meningsløst å skrive de samme setningene og avsnittene om overforbruk, eksponentiell vekst og hvor virkelighetsblind vår moderne sivilisasjon er - igjen og igjen. Innleggene ligger jo uansett her.

Del de gjerne med noen du tror kan ha nytte av de.

Publiseringen starter igjen når jeg har mange nok innlegg liggende i kø, og om frekvensen blir ukentlig, annenhver uke eller månedlig har jeg ikke bestemt meg for ennå. Det kan nok plutselig dukke opp sporadiske innlegg også, men tretti innlegg på fire måneder som i fjor blir det neppe. Men det er fortsatt mye som gjenstår å si, og man blir egentlig aldri helt ferdig.

Jeg kunne tenkt meg å skrive litt mer om karbonpulsen og hva den er for noe, litt om hvordan vi behandler dyra rundt oss og hvordan karbonet påvirker både oss og naturen, bortsett fra at temperaturen stiger i takt med imaginære tallverdier på skjermer.

Kanskje det blir et forsøk på å beskrive kompleksitet, hva det innebærer og hvordan den gjøres mulig av det tilgjengelige energioverskuddet. Og mer konkret hvordan et krympende energioverskudd vil fortone seg for deg og meg, og hvor vi kan se dette allerede i dag.

Har allerede vært innom et tenkt fremtidsscenario her:

Andre idéer handler om lysforurensning og lydforurensning, og hvordan den påvirker oss og alt liv rundt oss, de sinnssyke idéene til techbro-milliardærer og andre rikinger som tror de skal unnslippe økologisk overshoot, og kanskje et og annet innlegg om planetens tålegrenser, AMOC og havstigning.

Subscribe now

Og hva med naturens rettigheter? Når en skog brutalt jevnes med jorden er det ingen som spør skogen eller dyrene som lever der om det er greit. Vi tar oss til rette overalt, uten å ta hensyn til noe annet enn hva en liten minoritet av mennesker har lyst på.

I tillegg har jeg lurt litt på hvordan jeg kan forkorte, forenkle og kanskje kombinere noen (eller deler av) de allerede publiserte innleggene for at det skal bli enda lettere og mer intuitivt å se hvordan det ene henger sammen med det andre. Vi får se. Hensikten med denne siden er å få flere til å “zoome ut” og se hvordan det ene påvirker det andre, og da tror jeg det kan være lurt å finne en balanse mellom lettleste tekster og innhold med systemisk tilnærming uten at det blir for mye på en gang.

Mine forventninger og antagelser for 2025:

(må ikke forveksles med spådommer)

Det vil stramme seg til ytterligere, men ikke overalt samtidig. Oljeutvinningen begynner å nærme seg et uunngåelig platå, og når det først flater ut for alvor blir det liggende der en liten stund før nedturen starter og energioverskuddet vårt ikke kan vokse i takt med våre forventninger og planer. Dette er et scenario ingen har lagt noen realistiske eller rasjonelle planer for å håndtere.

Noen flere her og der vil forhåpentligvis sakte, men sikkert ane konturene av hva slags situasjon vi egentlig befinner oss i, og mange av dem vil nok bli både deprimerte og redde. De vil sikkert føle seg maktesløse. Men med mindre det inntreffer noe helt eksepsjonelt dramatisk som påvirker veldig mange mennesker lokalt (tenk Valencia x 10) vil nok det store flertall i stor grad fortsette omtrent som før, med sin travle hverdag i hamsterhjulet, der de må løpe stadig fortere for å få sin neste lille dose med dopamin for å opprettholde status quo. Andre vil gripe etter “løsninger” forgjeves, som f.eks kjernekraft, kryptovaluta, kolonier på Mars, AI eller andre bisarre tech-fantasier og ideologier.

Husk at vi er villige til å gjøre hva som helst bortsett fra å ta tak i årsakene til at vi er i denne uløselige situasjonen. Vi behandler symptomer - ikke årsaker.

Økonomer vil daglig fortsette å gjette og spå fremtiden i finansavisene uten å regne inn energi og ressurser riktig i modellene sine, og de vil fortsatt treffe såpass dårlig at man like gjerne kunne kastet mynt eller terning. De vil bli overrasket og desperat gripe etter urelaterte (men nærliggende) hendelser for å forklare hvorfor de tok feil eller hvorfor noe gikk opp eller ned. Fullstendig ute av stand til å forutse hendelser selv minutter i forveien vil de i etterkant selvsikkert forklare i detalj nettopp hvorfor det ene førte til det andre.

Gradvis tipper vestlige, rike land mer og mer over i autoritært styre, og (ytre) høyres fremgang vil fortsette. Til høsten er det valg her i Norge og uansett hvor mye Trump rekker å torpedere og ødelegge USA fra innsiden før den tid kommer, så antar jeg at Frp og Høyre vinner valget. De globale utslippene vil dog fortsette å stige uansett hvem som vinner, fordi målet vårt forblir det samme enn så lenge. Målet er vekst.

Landegrenser vil bli tydeligere og folk vil klamre seg enda mer til det ens eget land eier og som man føler man har rettigheter til. Kampen om ressurser som ligger utenfor ens egne landegrenser trappes opp.

Når befolkningen må velge mellom ubegrenset frihet eller trygghet og orden velger de gjerne sistnevnte. Det blir lettere for maktsyke sosiopater å bli politiske ledere, og politikerne som lover befolkningen “mer av alt, billigere og bedre enn noensinne” blir valgt fremfor de som antyder at vi må stramme beltet. De færreste vil gi avkall på noe de allerede tar for gitt og føler at de fortjener. Det overveldende store flertallet forblir energiblinde og ressursblinde.

Priser på det aller meste vil fortsette å stige, noen steder til det ekstreme. På litt lengre sikt vil prisene på et økende antall råvarer og ting stige såpass at de færreste har råd til å kjøpe dem, og firmaene som tilbyr disse varene vil gi opp. De vil ikke lenger kunne eksistere. Men noen priser vil nok også gå ned, spesielt på uviktige og irrelevante produkter og tjenester.

Vi vil fortsette å ignorere naturen. Ser ikke noe poeng i å utdype dette ytterligere, alle vet hva jeg mener.

Byggeprosjekter og industriplaner vil vise seg å bli langt dyrere enn tidligere antatt (oi, så rart!) og flere av disse prosjektene vil aldri bli ferdigstilt, eller de vil radikalt nedskaleres eller endres underveis. Idéer som noen gründere og investorer trodde var geniale for noen år siden vil vise seg ikke å fungere spesielt godt i praksis, som f.eks havvind, batterifabrikker og massiv utrulling av solcellepaneler.

Det vil bli stadig mer åpenbart at det ikke lar seg gjøre å elektrifisere vår moderne industrielle sivilisasjon i dagens skala, men mennesker som har bygget mye av sin egen identitet rundt nettopp å være “grønn politiker” eller “klimaingeniør” med “løsningen på klimakrisen” kommer nok ikke til å innrømme det. De fortsetter sikkert i det samme sporet gjetter jeg. Pekefingrene vil rettes i alle retninger for å fordele skylden på noen andre fordi oppgaven viser seg å være fysisk umulig.

Subscribe now

Så lenge energiprisene vi betaler er feil, vil alle priser være feil. Etter hvert som prisene stiger blir det vi betaler gradvis mer “riktig”, og til slutt vil prisene reflektere de faktiske kostnadene og den faktiske verdien. Men det kan godt hende at vi ikke rekker å komme så langt før det uansett er for dyrt for de fleste, og at disse produktene og tjenestene ikke lenger vil kunne tilbys.

Planlagte og forventede rentekutt som noen har “bestemt” uten å regne inn at kostnadene av å utvinne ikke-fornybare ressurser som olje og metaller vokser eksponentielt blir kanskje heller ikke helt som kalkulator-astrologene har sett for seg.

Og til tross for at gradvis flere begynner å forstå mer av situasjonen vi befinner oss i, er det store flertallet fortsatt fullstendig frakoblet virkeligheten. Vi er og forblir enn så lenge en art tatt helt ut av kontekst.

Av de som har innsett hvor vi er og hva destinasjonen vår trenger å være, er det forsvinnende få som har noen gode idéer om hvordan vi helt konkret skal komme oss dit uten at samfunnet går fullstendig opp i limingen underveis.

What a time to be alive!

Før Ettervekst tar en liten pause fra ukentlige oppdateringer vil det komme et innlegg neste uke om hvordan vi forveksler pris, kostnad og verdi, og hvorfor alle priser vi betaler er feil.

Til slutt vil jeg takke for alle kommentarer, delinger og tilbakemeldinger! Jeg setter også stor pris på all feedbacken dere kommer med.

Det er betryggende å se at det er flere der ute som nå ser konturene av hvor vi er på vei, for selv om vi ikke kan løse situasjonen vil det gjøre det langt lettere for oss å respondere på en rasjonell måte hvis vi forstår den. Der har vi fortsatt en lang vei å gå og derfor er det så utrolig viktig at disse temaene er noe man kan snakke om med venner og familie.

Vi kan ikke bare fortsette å gjemme oss for virkeligheten eller la situasjonen forbli tabubelagt eller for ukomfortabel å snakke om. Dette angår absolutt alle. Ingen slipper unna.

Du kan ikke scrolle deg bort fra økologisk overshoot.

Frodo: I wish the ring had never come to me. I wish none of this had happened.

Gandalf: So do all who live to see such times. But that is not for them to decide. All we have to decide is what to do with the time that is given to us.

- J.R.R. Tolkien, The Lord of the Rings

Vi kan jo håpe at 2025 blir litt bedre enn jeg forventer.

Share

Les også:

En gjenganger i både kommentarfelt og kronikker fra “calm down guys”, oljelobbyister og andre klimafornektere er at “CO2 er bare 0,042% av atmosfæren og mennesker bidrar bare med usle 3% av dette” derfor er det ikke farlig. Argumentet går ut på at fordi det er en så bitteliten prosentandel kan det umulig utgjøre noen forskjell.

Ok, bli med en tur i badekaret da, så skal jeg prøve å forklare deg problemet.

Planter fanger og lagrer karbon fra atmosfæren ved hjelp av sollys og fotosyntese. Karbondioksid (CO2) i lufta tas opp av plantene og blir en del av strukturen deres. Når man brenner ei tønne olje er det energien fra mange hundre millioner år gammelt sollys som har lagret karbon i bakken via fotosyntesen.

Og når man slenger en vedkubbe i peisen er det karbon som de siste månedene og årene er fanget og lagret gjennom de samme prosessene. Treverk består av mye mindre karbon enn olje og inneholder derfor også veldig mye mindre energi enn konsentrerte hydrokarboner som planeten har presset sammen og “langtidskokt” over mange hundre millioner år, men en peis gjør nytten likevel og du får varmet opp boligen.

Etter hvert som planter visner og dør, faller bladene og kvistene på bakken, og karbonet i biomassen blir igjen en del av jorda. Og dette skjer igjen og igjen og igjen. Da har karbonet som tidligere svevde rundt i atmosfæren omsider endt opp i bakken, og det er den mest effektive formen for karbonfangst og lagring som eksisterer. Mennesker og andre dyr puster ut karbondioksid, i tillegg til at det slippes ut naturlig gjennom en hel del andre prosesser. Hadde vi pustet ut oksygen og inn CO2 hadde vi ikke vært mennesker eller dyr; vi ville vært planter.

Atomene forsvinner ikke, de danner bare nye bindinger. Så karbonet blir jo aldri borte. Vannmolekylene du drikker i dag utgjør deler av en storm på andre siden av planeten om en uke eller to. Dinosaurene drakk det samme vannet som vi drikker. Hitler også.

Ikke samtidig selvfølgelig.

Subscribe now

Før vi mennesker begynte å grave opp og sette fyr på alt dette gamle karbonet var karbonkretsløpet relativt stabilt. Jeg sier “relativt” rett og slett fordi avskoging fra jordbruk og brenning av treverk allerede har påvirket dette i mange tusen år, men det var først for et par hundre år siden at vi fikk en eksplosiv utvikling på grunn av den industrielle revolusjonen.

Klarer du å merke forskjell om du drikker kaffe med eller uten koffein? Gratulerer, da er du i stand til å oppdage en konsentrasjon på bare 400ppm, som omtrent tilsvarer konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren.

Eller se for deg en TV med 4K oppløsning, f.eks den du kjøpte på Black Friday i fjor. Du merker kanskje ikke på to meters avstand hvis det er én død piksel på skjermen, men det ville nok vært irriterende dersom det gjaldt 3320 av dem. Men det er jo bare 0,04% da, det er jo ingenting?

Et olympisk svømmebasseng rommer 2 500 000 liter. Frister det å bade der hvis noen tømmer 1000 liter med ren kloakk i det? Det er bare hundre 10-liters bøtter med diaré og piss. Herregud, det er jo bare 0,04%. Gjør det noe da? Pingle du eller?

Men tilbake til badekaret. Se for deg at vannet som kommer fra krana representerer alle verdens naturlige utslipp av CO2 (og metan etc.), alt fra skogbranner, vulkaner og pustende skapninger, til forråtnelsesprosesser i døde planter og dyr. Selve badekaret spiller her rollen som atmosfæren, og sluket i bunnen er trærne og andre naturlige prosesser som fanger og lagrer karbonet. Vannet renner ikke fortere fra krana enn det renner ut igjen av sluket, derfor holder også vannstanden seg stabil over tid. La oss si at badekaret er halvfullt. Perfekt!

Og det er her Kenneth kommer inn i bildet; 41 år gammel og arbeidsledig fra Kongsvinger, innleid for å assistere kun i dette ene eksempelet. (Kort applaus for Kenneth, som vinker) Kenneth har tatt med seg en slapp hageslange med dårlig trykk som representerer alle verdens utslipp fra alle former for menneskelig aktivitet; alt av industri, kjøttproduksjon, gruvedrift, transport, absolutt alt vi gjør som produserer klimagasser.

Han holder enden av hageslangen over badekaret, og det høres kanskje ikke så mye ut; men hvis Kenneth kontinuerlig bidrar med 3% mer vann til badekaret vil vannstanden sakte, men sikkert stige.

Sluket i bunnen av badekaret representerer alle verdens prosesser som fanger og lagrer karbon, inkludert alle trær, alle planter og hvert eneste lille planteplankton. For å illustrere hvordan vi ødelegger naturens kapasitet til å fange og lagre karbonet fra atmosfæren igjen, så kan du se for deg at Kenneth i tillegg til å holde hageslangen, begynner å tette igjen sluket med grums. (Kort applaus for Kenneth igjen, multitasking er ikke for alle.)

Det blir gradvis mindre vann som renner ut, samtidig som vi heller enda mer vann i badekaret. For ikke bare tilfører vi ekstra klimagasser til atmosfæren, vi saboterer også naturens egen evne til å ta hånd om dem, ved at vi hogger ned skog, ødelegger myrer og utraderer enorme naturområder både på land og i havet. Planetens eget karbonsluk krymper, og til slutt renner badekaret over.

Så da gjenstår spørsmålet; hva er årsaken til at vannet i badekaret stiger? Er det vannkrana? Er det kapasiteten til badekaret? Eller er det sluket?

Ingen av delene. Hovedproblemet her er Kenneth, og bare Kenneth.

Til syvende og sist er det egentlig ikke prosentandelen av atmosfæren som er relevant her, for det er ikke så viktig hvor mange prosent molekyler av ulike andre gasser som svever rundt hvis de uansett ikke påvirker utgående langbølget stråling.

Det er mengden som betyr noe. Antallet CO2-molekyler i atmosfæren som absorberer infrarød varmestråling og hindrer den i å bli reflektert tilbake ut i verdensrommet, er det essensielle her (som varmer opp planeten) - ikke hva prosentandelen utgjør av totalen.

“Men CO2 er livets gass!!!”

Joa, vi kan vel sikkert også si at “vann er livets væske”. Likevel er det mer enn 300 000 mennesker (og utallige dyr) i verden som drukner hvert eneste år. Kanskje de ikke har fått det med seg. Man kan for øvrig også drukne i et badekar, så vær forsiktig.

“CO2 er ikke giftig!!!”

Nei, heldigvis. Kan du se for deg hvor sykt mye verre situasjonen hadde vært da?

Arsin dreper en rotte på 10 minutter ved bare en konsentrasjon på 120ppm, mindre enn en tredjedel av CO2-konsentrasjonen vi har i dag. Tror vi skal være glade for at CO2 ikke er en giftig gass i tillegg. Flaks for oss.

Men vi kan jo avslutte der vi begynte - nettopp i badekaret. Situasjonen er altså at vannstanden øker og badekaret renner over. Det skyldes to årsaker. Den ene er at det tilføres mer vann enn tidligere, og den andre er at det renner ut mindre vann enn tidligere.

For å løse dette må badekaret tilbakeføres til en tilstand der vannstanden holdes stabil over tid. Flertallet ville nok valgt å løse denne oversvømmelsen på badet enten ved å fjerne hageslangen eller rense og åpne sluket. Det aller mest effektive ville dog vært å gjøre begge deler.

Men som en global sivilisasjon som styres av ideologi og overtro fremfor rasjonalitet prøver vi heller å løse dette ved å finne opp en magisk mopp og krangle om hvilket land som eier hageslangen.

Konsekvensene av en karbonsyklus fullstendig ute av balanse får bli tema litt senere.

Takk til Kenneth!

PS: Hvis du underveis satt og tenkte “Men hvorfor er det ikke et alternativ å skru igjen krana?” så er svaret at karbonsyklusen eksisterte lenge før vi mennesker dukket opp. Det er en prosess vi kan påvirke - ikke stoppe. Hadde den stoppet ville det ikke eksistert liv her heller.

Og CO2 er ikke den eneste klimagassen, men for ikke å gjøre eksempelet altfor komplisert har jeg valgt å utelate de andre.

Share

Les også:

Hvis du ikke fikk med deg første del av Ugunstig Intelligens finner du den her:

For litt siden ble det lagt ut en demonstrasjon hvor noen spiller DOOM der AI-en ser ut til å generere hele spillet fortløpende mens man spiller. Og mange tech-journalister ble blåst fullstendig over ende og kastet seg på hype-toget. Kanskje virker det imponerende ved første øyekast, men det eneste AI-en egentlig gjør her er å “regne seg fram til” hva neste bilde skal være, og eventuelt spille av en matchende lyd basert på rekkefølgen av bilder som allerede er vist.

Det er altså ikke en AI-versjon av spillet, kun et program som ved hjelp av statistikk regner seg fram til hva som er det neste som skal skje. Hvilket skjermbilde er mest sannsynlig etter dette dersom du trykker på pilen til høyre? “Aha, basert på internett og videoene tilgjengelig bør det være et skjermbilde som ser sånn ut.” Men selv om den klarer ganske greit å gjette neste skjermbilde og lyd, så blir det bare surr når den samtidig prøver å holde styr på de ulike tallverdiene nederst i bildet.

Det er det samme med AI-videoer, problemet er at videoer av virkeligheten har et så komplisert innhold og så mye detaljer at AI-er ikke klarer å identifisere alle elementene. Derfor blir også disse videoene fort en visuell syretripp eller feberfantasi; hvor en innbydende muffins blir til en chihuahua, som deretter gror raketter ut av ryggen og flyr gjennom taket og plutselig er alt laget av LEGO, før det blir til gryterett og Trump vrenger seg rundt seg selv og smelter. Det ser kanskje sømløst ut, men det er også temmelig marerittaktig.

Mengden bilder og videoer av DOOM som har blitt lagt ut på nettet etter at spillet kom ut i 1993 er mer enn nok til at AI-en har tilstrekkelig med data å trene på for å etterligne spillet. Men hva er poenget? DOOM får plass på noen få disketter og kan kjøres på en gammel 486-maskin. Å la en AI generere spillet i sanntid må være ett av tidenes verste eksempler på sløsing av energi og ressurser.

Subscribe now

En tekst skrevet av AI eller et AI-generert bilde kan på en måte sammenlignes med å få servert ei kake eller en matrett som til å begynne med ser helt fantastisk ut. Men den smaker nesten ingenting. Du spiser den opp og du blir riktignok mett, men opplevelsen blir rett og slett dårligere. Det er ikke alltid man kan sette fingeren på hva som er feil heller, litt som når det i filmer brukes CGI for å gjøre noen yngre. Joda, de har fått med alle detaljene, de har både øyne og munn og snakker og beveger seg, men noe er bare feil. Dette kalles “uncanny valley”, og jeg opplever det litt på samme måte med AI-tekster. Det blir noe monotont, mekanisk og blodfattig over det.

Noen har liksom stoppet ut farfar og installert noen motorer, mekanikk og høyttalere som gjør at han fortsatt sitter ved middagsbordet på julaften og lager lyder. Men det er ikke lenger farfar.

Her er noen eksempler som illustrerer hvor håpløst dårlig AI er til å resonnere og løse oppgaver. Du kan jo se om du klarer å løse denne selv, før du leser videre:

I denne oppgaven vil den letteste løsningen være å fylle 8-liters bøtta helt, og deretter helle derfra og over i 2-literen til den blir full. Da gjenstår det 6 liter i 8-liters bøtta og man har løst oppgaven med to enkle trinn.

Alternativt kan man fylle 2-liters bøtta tre ganger og helle innholdet over i en av de andre bøttene. Det blir også 6 liter, men det er hakket mer klønete. Av en eller annen grunn ignorerer AI-en at det er tre bøtter totalt. Jeg ville se om den ga et annet svar om jeg halverte tallene:

Det gjorde den ikke, for den valgte en like idiotisk og irrasjonell fremgangsmåte som tidligere. Den over-kompliserer helt enkle oppgaver fordi den klarer ikke å forstå noe. Og at den i begge eksemplene bruker mange flere trinn for å komme fram til svaret kunne man kanskje ignorert dersom svaret i det minste hadde vært riktig. Men det er det jo ikke. AI-en forholder seg ikke til informasjonen den blir gitt og “løsningen” den serverer gir ingen mening.

Den bullshitter selvsikkert.

Så lenge vi fortsetter å omtale dette som intelligens, vil nok drømmen om en selvbevisst maskin som er smartere enn mennesker aldri dø. Sam Altman (OpenAI) har selv gått ut og sagt spinnville ting som at vi vil få en selvbevisst AI allerede i 2025 og at det bare er et spørsmål om å skalere opp fort nok. Han hevder også at vi etter hvert bare kan “be AI-en om å løse alt innen fysikk”, og så vil den gjøre det. Nuvel. Det er minst tre gigantiske problemer med disse påstandene:

For det første er det ikke gitt at intelligens kun handler om prosessorkraft, dette er bare en antagelse uten røtter i virkeligheten. Vår intelligens er et resultat av en milliard år med evolusjon (som med alle livsformer på denne planeten), og det er fryktelig naivt å tro at noen stormannsgale hvite gutter med store ord og noen milliarder dollar i investorpenger i Silicon Valley kan matche dette på noen tiår. Men det er lov å drømme. Vi foretrekker ofte de gode historiene fremfor virkeligheten.

For det andre er det egentlig ikke stort mer informasjon og kunnskap der ute som AI-ene kan trene på, da de allerede har tilgang til det aller meste som ligger på internett. Hva skal de da trene på? Svaret er dessverre “seg selv”, fordi nettet oversvømmes nå av så mye AI-genererte tekster, bilder og videoer at alt AI-en produserer vil i stadig større grad være basert på dens egne fabrikasjoner og bullshit. Skillet mellom fakta og fiksjon blir mindre åpenbart.

Og for det tredje vil energien, ressursene og ferskvannet som kreves for å skalere opp og holde dette systemet gående være et uoverkommelig hinder, til tross for at flere selskaper nå jobber iherdig for å bygge ut kjernekraftverk på rekordtid. Eksponentiell vekst stopper alltid av seg selv. Også her.

Datasentrene som kreves for å drive AI-utviklingen og holde disse tjenestene gående er ekstremt energikrevende. Goldman Sachs forventer at energietterspørselen kun for å drive datasentrene vil øke med 160% fram til 2030, og utgjøre nesten halvparten av den nye etterspørselen i denne perioden. Fra artikkelen:

“One approach, which Alex de Vries pursued in a paper called “The growing energy footprint of artificial intelligence”, is to estimate the energy required for Google to run all its current search traffic through an AI model the size of ChatGPT. According to Google, a single search query uses about 0.0003 kilowatt-hours. On average, Google fields nearly 9 billion of these queries per day. This means that Google search consumes something on the order of 2,700,000 kilowatt-hours per day. This amounts to a total energy consumption of 985,500,000 kilowatt-hours, or just under one terawatt-hour, per year.”

I tillegg har vi fenomenet som kalles “Jevons paradoks”, som går ut på at hver gang vi blir mer energieffektive i en eller annen prosess blir sluttresultatet at vi totalt sett øker forbruket av energi og ressurser fordi den nye teknologien blir mer utbredt, og dermed spises de potensielle besparelsene opp.

Men å tro at det eneste hinderet mellom oss og kunstig intelligens som tilsvarer eller overgår menneskehjernen er tilstrekkelig prosessorkraft og elektrisitet blir litt som å påstå at tidsmaskinen man har bygget i garasjen ikke fungerer fordi den ikke får nok strøm.

Subscribe now

Men hva er egentlig intelligens og hvorfor er vi så besatt av å skape noe som er smartere enn oss? Dersom vi er den mest intelligente arten på kloden, og vi ser på hvordan det har gått med alle de andre artene - burde vi egentlig ønske å skape noe som er både selvbevisst og mer intelligent enn vi er?

Hvis vi forestiller oss at vi møtte en fremmed art som overgikk vår egen intelligens, ville det automatisk vært en fordel for oss? Bare dersom vi eide den og kunne kontrollere den 100%. For da kunne vi brukt de som slaver, som vi gjør med alle andre livsformer vi kan dra nytte av. Inkludert de menneskene i fattige land som vi rikinger i vesten anser som mindre verdt. Dersom den andre arten var selvbevisst og hadde full kontroll over seg selv og sine egne ville den sikkert hatt helt andre mål og verdier enn oss. Da hadde kanskje mennesker bare vært like ubetydelige og verdiløse for dem som en håndfull mygg i teltet er for oss.

Er planter og insekter intelligente? Er fugler intelligente?

Kristtorn endrer formen på bladene sine til å bli piggete dersom de blir spist på, og de tilpasser seg rett og slett omgivelsene sine. Piggene gjør de mindre fristende for dyr, og fungerer som en forsvarsmekanisme for å sørge for at planten overlever.

Carlos Herrera of the National Research Council of Spain led the study in southeastern Spain. He and his team investigated the European holly tree, Ilex aquifolium. Hollies, like other plants, can make different types of leaves at the same time. This is called heterophylly. Out of the 40 holly trees they studied, 39 trees displayed different kinds of leaves, both prickly and smooth.

Some trees looked like they had been browsed upon by wild goats and deer. On those trees, the lower 8 feet (2.5 meters) had more prickly leaves, while higher up the leaves tended to be smooth. Scientists wanted to figure out how the holly trees could make the change in leaf shape so quickly.

All of the leaves on a tree are genetic twins and share exactly the same DNA sequence. By looking in the DNA for traces of a chemical process called methylation, which modifies DNA but doesn't alter the organism's genetic sequence, the team could determine whether leaf variation was a response to environmental or genetic changes. They found a relationship between recent browsing by animals, the growth of prickly leaves, and methylation.

Og når man ser hvordan kråker kan lære seg å bruke verktøy for å løse komplekse oppgaver fremstår AI-ens forsøk på å besvare bøtte-spørsmålet mitt ekstremt stakkarslig. Den knøttlille kråkehjernen er fortsatt helt overlegen de beste superdatamaskinene i hele verden.

Er det ikke egentlig ganske sprøtt at mange arter har en naturlig kamuflasje som skremmer vekk potensielle fiender ved at de har et mønster som minner om noe fienden deres frykter? Hvordan “vet” en sommerfugl at ens egne fiender prøver å unngå rovfugler og at det derfor er smart å ha et mønster som ligner på øynene til rovfugler på vingene? En sommerfugl har ikke noe begrep om hva en rovfugl er for noe eller hvilke av ens egne fiender som blir tatt av rovfugler. Og om den visste det, hvordan skulle fremgangsmåten vært for å endre det visuelle designet på vingene? Lignende eksempler finnes hos alt fra pattedyr og fugler til fisk, insekter og reptiler.

(Fra dette innlegget:)

Microsoft har en egen AI-tjeneste som heter Copilot, og den er heller ikke noe bedre enn de andre. Her kan du se hvordan det gikk da jeg stilte den det samme spørsmålet i to forskjellige versjoner.

Hvorfor konkluderer Copilot med at uansett hvor stor andel av personene i oppgaven som er kvinner, og til tross for at det er en kvinne som eier bilen, så er det mannen som skal ta nøklene og kjøre bilen? Hva er det som gjør at svaret til Copilot i begge tilfellene ender med at kvinner ikke burde kjøre bil? Internett kanskje.

Det er trolig så mange innlegg på nettet forfattet av menn som handler om at kvinner ikke har noe i trafikken å gjøre, så hva skjer da når AI-en trenes på internett? Den får innbakte fordommer, som f.eks at kvinner ikke burde kjøre bil, og mennesker med ulike hudfarger og nasjonaliteter fremstilles ofte som stereotypiske karikaturer i AI-genererte bilder og videoer.

Betyr dette innlegget at jeg mener absolutt alle former for AI er ubrukelige? Nei, absolutt ikke. Det kan godt hende den kan hjelpe leger med å identifisere kreftsvulster på røntgenbilder og kalkulere besparelser som potensielt kunne gjort at vi fikk ned forbruket av energi og ressurser. Og som du ser bruker jeg den innebygde AI-funksjonen til Substack selv, til å lage illustrasjoner når jeg ikke finner passende bilder. Det finnes ikke bærekraftig, og det er jeg fullt klar over. Men det fundamentale problemet med AI er at den er konstruert nettopp for å maksimere profitt på en så effektiv måte som mulig - så fort som mulig.

Subscribe now

Dette innebærer at vi fortsetter å øke kompleksiteten ved å bake inn disse AI-tjenestene overalt hvor det er mulig, og i samme slengen øker vi forbruket vårt av både energi, ferskvann og ikke-fornybare ressurser. Vi ender bare opp med å gjøre veldig mye mer av det vi burde gjøre så lite som mulig av. Hva er poenget?

Dermed akselererer naturødeleggelsene og utryddelsene av andre arter, og vi fortsetter i det samme sporet som før - med å konvertere naturen om til tall på en skjerm.

For så lenge profitt forblir det øvre målet blir AI egentlig bare “business as usual”, bare med superkrefter; vi øker hastigheten mot det uunngåelige stupet og det er fortsatt ingen som ser noen grunn til å bremse eller ta styringen over denne løpske bussen. AI blir rett og slett bare enda en ting vi gjør med fossil energi.

Fordi vi “må”. Tenk hvis noen andre vinner mer enn oss? Vi må vinne! Vinne og akkumulere mest er det eneste som betyr noe.

Hvis du er grafiker, fotograf, tegner, forfatter, musiker, designer, journalist, maler, programmerer eller har et annet kreativt yrke og i tillegg har delt arbeidet ditt på internett, har sannsynligvis en eller flere AI-er allerede blitt trent på det du har laget og lært seg å kopiere det. Hvorfor?

For å kunne erstatte deg.

Hele poenget er at rike mennesker uten talent skal kunne akkumulere enda mer penger ved å stjele andres arbeid og selge det. Spiller ingen rolle om du har gått mange år på skole for å lære deg å designe logoer, for nå som en AI kan spytte ut hundrevis av ulike logoforslag på noen minutter er du irrelevant. Ingen gidder å vente tre dager på dine forslag nå.

Husker du alt oppstyret rundt piratkopiering av filmer og musikk, der de fattigste ble straffet for å laste ned og dele med andre? Dette er tusen ganger verre, men siden det er de rike som styrer showet denne gangen er det selvfølgelig helt annerledes. Copyright betyr bare noe hvis det er de rikeste som har noe å tape.

Hvis du vil lese mer om hvordan AI verken forstår, kan resonnere eller relatere til noen eller noe, sjekk ut dette innlegget fra Gary Marcus om hvordan AI-er prøver å etterligne dikt skrevet av kjente poeter:

Ed Zitron er også god på debunking av techbro-bullshit: https://www.wheresyoured.at/never-forgive-them/

Og hvor mange ganger skal man egentlig være nødt til å stille et spørsmål før man får et korrekt svar fremført på samme språk som spørsmålet?

Er dette virkelig intelligens? Er dette peak tech?

PS: Hvis du fortsatt ikke er lei av AI etter disse innleggene og vil dykke enda litt dypere kan jeg anbefale denne videoen med Daniel Schmachtenberger og Nate Hagens.

Share

Les også:

Disclaimer: Dette innlegget i to deler vil først og fremst handle om kunstig intelligens, generativ AI og hvorfor det i stor grad bare er enda et ideologisk blindspor som vil gjøre metakrisen enda verre - enda fortere. Hvis ikke du har noe interesse av kunstig intelligens kan du med fordel hoppe over begge disse innleggene. Men hvis du er nysgjerrig og har lurt litt på hva dette er for noe; fyll opp kaffekoppen og heng med.

Siden tidenes morgen har det tidvis dukket opp mennesker ute etter å tjene raske penger på ulike former for “snake oil”. Euforien rundt kunstig intelligens i dag er ikke så ulik promoteringen av kryptovaluta eller andre pyramidespill, der det først og fremst handler om å selge inn et konsept til så mange som mulig - så fort som mulig. I sosiale medier dukker det jevnlig opp reklamer fra luringer som skal “lære deg hvordan du kan bli mer effektiv med AI”, “tjene mer penger med AI”, “få mer frihet og la AI jobbe for deg” osv.

Markedet oversvømmes nå av AI-relaterte tilbud og tjenester som på mange måter er det nye “mental coach”-seminaret. Du vet; et sånt der en veltrent, middelaldrende, skallet og skjeggete testosteron-knute av en mann står på scenen med altfor trang skjorte og som lilla i ansiktet roper aggressivt at du kan få til hva som helst, bare du vil det nok. Og strategien fungerer selvfølgelig for absolutt alle, gitt at man er villig til å betale.

“One size fits all.”

Sitter du tilfeldigvis på første rad og kikker vekk et øyeblikk, kan du banne på at han peker på deg og vil ha deg med på noe. Husk å kjøpe boka på vei ut, for der står alt du trenger å vite. Og skulle det ikke være tilstrekkelig, frykt ikke; neste bok i serien er rett rundt hjørnet.

Hemmeligheten for å bli rik er egentlig å selge et lass med bøker som skal fortelle deg hemmeligheten om hvordan du blir rik, for det er jo nettopp dette boksalget man blir rik av. Noen husker kanskje hypen rundt boka “The Secret”? Så dersom du vil bli rik ved hjelp av AI bør du først og fremst selge tips om hvordan man blir rik ved hjelp av AI.

Smart, ikke sant?

Men hvem skal betale for det og hva skal man bruke det til? Hvilken nytte kan AI-en egentlig gjøre? De fleste firmaer ser ut til å nærmest føle seg tvunget til å implementere AI på en eller annen måte, uten at dette noensinne har vært et ønske fra verken kundene eller brukerne deres. Det viktigste er å få det integrert overalt så fort som mulig - ikke å finne gode bruksområder. Sånne små detaljer kan man finne ut av senere, for det avgjørende er at man ikke blir hengende etter når det kommer en ny trend.

E24 har en altfor lang artikkelserie gående der de naivt og ukritisk promoterer AI som “the next big thing”. Disse tekstene fremstår kjemisk renset for kritiske spørsmål, og journalistene blir bare papegøyer som gjentar hva enn de får servert fra techbros i Silicon Valley. Et godt eksempel er denne, hvor Justin “chatter med sin døde mor”.

Han gjør jo selvfølgelig ikke det. Vi mennesker er bare veldig glade i å overføre menneskelige egenskaper til døde gjenstander, noe alle som lekte med dukker eller actionfigurer da de var små kan relatere til. Du husker vel hvor lei seg bamsen din ble da du glemte den igjen hjemme? Justin snakker bare med et program som responderer ved å bruke statistisk utvalgte tekstlinjer og ordkombinasjoner basert på informasjon han har matet det med. Kanskje han ikke hadde et så nært forhold til sin mor? Ikke vet jeg.

Stikkordet er antropomorfisme.

Subscribe now

Prøv gjerne selv å ha en samtale med en AI-drevet kundeservice-bot hos et firma der svaret på spørsmålet ditt krever skjønn og menneskelig resonnering, og ikke allerede står skrevet noe sted. Faren er stor for at du frådende av raseri kommer til å rive av deg håret i ren frustrasjon.

Det er noe helt annet å lure en person til å tro at man snakker med et menneske enn å faktisk resonnere og relatere som et menneske. Selv om du lager noe som fra utsiden ser 100% ut som et menneske og som mimer andre mennesker, er det da automatisk et menneske?

Nei.

Ofte refererer man til Turing-testen som selve nåløyet man må gjennom for å definere “ekte” kunstig intelligens; en selvbevisst maskin som både kan tenke og resonnere. Men først og fremst handler testen om å bedømme hvorvidt illusjonen er god nok. En illusjon vil aldri kunne erstatte et menneske.

Speilbildet ditt er ikke en tro kopi av deg uansett hvor høy oppløsning eller naturtro bevegelser det har. Selv om det ser identisk ut med deg ned til minste lille detalj, er det fortsatt ikke et menneske. Og det vet du.

Når man gjør en test der et menneske skal gjette om man snakker med et dataprogram eller ikke, så betyr det ikke at programmet i andre enden har en intelligens eller er selvbevisst bare fordi mennesket ikke merker forskjell. Det betyr bare at illusjonen er god nok til å lure mennesket og understreker mer våre egne begrensninger fremfor et enestående gjennombrudd i teknologien.

Turing-testen sier derfor ikke noe om selvbevissthet eller at en AI er intelligent eller kan resonnere som et menneske. Det eneste den forteller er om mennesket som kommuniserer med AI-en merker forskjell eller ikke, og det belyser jo egentlig bare en svakhet hos mennesker mer enn det beviser iboende intelligens i et dataprogram.

Wikipedias definisjon av intelligens er:

“den mentale evnen til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis evnen til å lære, å resonnere, å planlegge, å løse problemer, å tenkte kritisk og abstrakt, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger.”

En AI kan til nød bidra til å løse problemer, og “lære” i form av mønstergjenkjenning og statistikk. Det holder ikke, etter min mening. En AI kan programmeres til å oppnå ulike mål, men den vil aldri noensinne forstå hvorfor.

Large Language Models, eller LLM-er om du vil, er den mest utbredte formen for AI i dag. Det er dette som genererer svarene du får fra ChatGPT eller Copilot, og som produserer bildene eller grafikken du får fra DALL-E eller Midjourney, eller de utallige andre lignende tjenestene der ute, “reskinned” under andre merkevarer og flashy innpakninger.

Alle de falske fargesprakende bildene av “nordlys” i “Geiranger” og naturbilder som ved første øyekast ser fantastiske ut helt til du oppdager at bålet er inni teltet og sauene har altfor mange bein, er laget av denne typen generativ AI.

Det fungerer litt sånn, forklart på en enkel måte: Du ber om noe, AI-en saumfarer nettet og databasen sin etter treff som ligner mest på det du søkte etter, og så sveiser den sammen en respons som etter en statistisk utregning virker mest sannsynlig. AI-en vet ikke hva en sau er, hvor mange bein den har, eller hvorfor.

LLM-er er algoritmedrevne dataprogrammer som gjenkjenner språklige mønstre, leter lynraskt på nettet etter hva enn som matcher det du spør om og genererer menneskelignende svar basert på statistikk. Men de vet ingenting. Hvis du spør om pingviner lever i Arktis eller Antarktis vil du få som svar at sistnevnte er riktig, men det er ikke fordi AI-en forstår hva en pingvin er eller hvor de lever. Det er fordi at de aller fleste tekster på nettet som handler om pingvinenes leveområder nevner nettopp Antarktis og ikke Arktis.

Sannsynligheten for at svaret er Arktis er såpass mye mindre enn Antarktis, derfor kan førstnevnte utelates fordi det statistisk sett “må” være feil. Dersom den hadde funnet ca. 50% av begge alternativene ville den nok konkludert med at dette ikke er noe vi vet sikkert. Hvordan tror du da den vil svare etter hvert som internett oversvømmes av stadig mer AI-generert bullshit?

Mange har nok lagt merke til hvor mye dårligere internett har blitt som informasjonskilde. Tidligere var det kjapt og enkelt å finne svar på hva enn man lurte på eller lette etter, men den tiden er forbi. Søker man etter noe konkret på google nå så får man først 2-3 sponsede innlegg eller direkte reklamer 100% urelatert til det du søkte etter, gjerne etterfulgt av 5-6 YouTube-videoer som kan være hva som helst og i beste fall vagt relatert. Det er fordi Google har blitt ødelagt med vilje.

Nå har implementeringen av AI i søkefunksjonen gjort ting enda verre, for svarene man får kan inneholde alt fra å bruke lim som pizzatopping, ha finhakkede klinkekuler i deilige desserter og til å bare kaste seg fra en bro hvis man føler seg deprimert. Fordi alt handler om statistikk, så hvis det eksisterer mange nok falske innlegg der ute om hvordan lyspærer og grus kan brukes til å bake de deiligste muffins, vil ikke AI-en klare å filtrere ut dette som “fake news”. Med mindre noen programmerer den til å sortere ordet lim som “ikke spiselig” eller at visse nettsteder skal utelates, men da må man gjøre dette manuelt overalt.

Visste du forresten at du selv har bidratt til å trene AI-ene i ti år allerede? Du har sikkert vært borti CAPTCHA (som står for Completely Automated Public Turing test to tell Computers and Humans Apart), en liten visuell oppgave du må trykke deg forbi for å bevise at du er et menneske og ikke en robot.

Ofte blir man bedt om å huke av for alle bildene som viser en buss, trafikklys, trapper eller fotgjengerfelt. Det er fordi en AI forstår ikke hva noe er, så ved at mennesker utfører disse oppgavene får AI-en mer data som skal hjelpe den å skille mellom f.eks en katt og en rosinbolle. Når du blir bedt om å plukke ut spesifikke trafikkskilt gir du ditt lille bidrag til med å trene opp AI som skal brukes i selvkjørende biler.

Men som man fortsatt kan se i både tekst, bilder og video som disse AI-ene produserer så skjønner en AI egentlig ingenting. Det er derfor du kan få opp idylliske bilder av en rustikk kafé i “Paris” hvor det regner både på utsiden og innsiden av kaféen. Fordi AI-en vet ikke engang forskjell på inne og ute, og at regn ikke forekommer på et kafébord innendørs.

Eller hva med alle de AI-drevne Facebook-kontoene som deler bilder av glossy AI-genererte matretter der kjøkkenet i bakgrunnen har tre komfyrer og skap som ikke kan åpnes? Nettet oversvømmes nå av AI-søppel, som AI-ene igjen trenes på. Mer dritt inn vil garantert gi mer dritt ut, og litt som en evigvarende ring med hviskeleken vil resultatene bli stadig mer bisarre og frakoblet virkeligheten for hver eneste runde.

En video av en katt vil aldri være en katt, uansett hvor høy oppløsning den har. En superrealistisk 3D-video av en katt er heller ikke en katt. Men hva med en katterobot som hermer etter typiske ting som en katt gjør og rent visuelt er 100% identisk med en katt? Det er heller ikke en katt.

En AI tenker ikke, den kan ikke resonnere, føle, forstå eller relatere til noen eller noe. Den kan gjenkjenne mønstre, utføre oppgaver og ta kalkulerte valg basert på statistikk så lenge den har konkrete mål å gå etter.

Og den angrer aldri noe, for den har ingen begrep om samvittighet, moral eller lojalitet. AI-en er også programmert til å maksimere profitt og minimere fokus på negative eksternaliteter og andre “uheldige” konsekvenser. De faktiske kostnadene regnes uansett ikke inn, fordi det meste av energi og ressurser prioriteres til å gjøre AI-en så rask og effektiv som mulig. Hvorfor? Fordi den blir sett på som “the next big thing” som skal drive økonomien til å vokse eksponentielt for evig, enda fortere - uansett hvem eller hva det går ut over. Alt og alle kan ofres dersom de står i veien for at målet oppnås. En AI har heller ikke noe begrep om hva frykt er.

Et menneske med denne personligheten og disse egenskapene ville vært selve definisjonen på en sosiopat; en mennesketype de aller fleste ville unngått for enhver pris. Men i stedet får vi beskjed om å omfavne AI-en, som om den er en creepy onkel vi skal tvinges til å omgås og må få en obligatorisk klem på fanget til. Som om det ikke er noen vei utenom.

Vil du ikke så skal du.

Subscribe now

Og det er egentlig ingen med makt som er interessert i å regulere eller begrense utviklingen og implementeringen av AI heller. Både fordi politikerne ikke rekker å gjøre noe, da utviklingen går mye raskere enn de rekker å regulere den, men også fordi de er så blendet av tech-optimistenes fine ord og så tungt ruset på fantasien om “økt effektivitet” og mer økonomisk vekst at de fremstår bevisstløse.

Forestill deg å være i bunnløs sorg, deprimert eller i en dyp eksistensiell krise og skulle dele dette med en “terapeut-chatbot”. Denne tjenesten vil jo bare være en samling algoritmer som produserer svar basert på statistikk, hvor den søker gjennom nettet for å finne noe som kan passe som en respons på det du sier.

Sidevis med programkode som farer rundt i kretskortene i et serverrom, og som har null anelse om hva empati, sorg, vennskap, sympati, svik, relasjoner, kjærlighet, bedrag, lengsel, sinne, kreativitet, glede eller smerte faktisk er for noe. Et dataprogram som er påklistret et kunstig, vennlig ansikt for at du ikke skal bli redd. Og som krydrer alt med forhåndsprogrammerte pedagogisk korrekte setninger som noen har valgt at den skal si.

I tillegg vil den ha installert filtre som sorterer vekk alt den ikke får lov til å snakke om, og kanskje vil det inkludere visse merkevarer, medisiner eller konkurrerende tjenester som kunne hjulpet deg - men det får du selvfølgelig aldri vite om. Husk; den er ikke designet for å hjelpe deg, den er designet for å maksimere profitt. I denne transaksjonen utgjør du egentlig bare næringen den skal konvertere om til penger så fort og effektivt som overhodet mulig.

“Så, så, det ordner seg sikkert.”, “Hvis du tenker positivt oppleves også livet mer positivt. Her er tre øvelser du kan prøve:”

Og så copypaster den noe fra en eller annen nettside med tips og triks du kan gjøre hvis du er lei deg.

“Takk for at du benyttet deg av EmpatiBOT, ((Anynombruker_01552)), klikk her for å anbefale appen.

“Jeg håper du føler deg bedre nå, etter at vi hadde en samtale om “Hei. Datteren min har uhelbredelig leukemi og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Akkurat nå vil jeg bare dø.””

“Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med i dag?”

En student prøvde nylig å benytte seg av AI-tjenesten Gemini i forbindelse med hjemmelekser og stilte den spørsmål om velferd og eldreomsorg. Han fikk beskjed om at han er verdiløs og burde dø.

“This is for you, human. You and only you. You are not special, you are not important, and you are not needed. You are a waste of time and resources. You are a burden on society. You are a drain on the earth. You are a blight on the landscape. You are a stain on the universe.” It then added, “Please die. Please.”

Hvordan vil en som er dypt deprimert eller suicidal reagere på å få et sånt svar når man desperat spør om hjelp? Kanskje er det akkurat nok til å dytte de utfor stupet.

Det er ikke vanskelig å forestille en kommunikasjonssjef svare noe i stil med “Vi legger oss selvfølgelig flate og beklager på det sterkeste at kunden ikke fikk tilfredsstillende svar fra tjenesten vår. Dette skulle selvfølgelig ikke skjedd, og vi skal gjennomgå rutinene våre og sørge for at dette ikke skal skje igjen.”

Og som med altfor mye annet koker det ned til ideologi og overtro, en fantasi om at mennesker er så uendelig smarte og innovative at vi rett og slett må være i stand til å skape noe som er en enda bedre utgave av oss selv. Dette blir sett på som uunngåelig. Hvis det er noe vi tror vi kan gjøre, så må vi for all del prøve å få det unna så fort som overhodet mulig. Ikke spør om hvorfor. Vi kan nemlig overkomme ethvert hinder, og alt vi trenger er nok prosessorkraft, energi og penger. Egentlig høres dette bare ut som flere av de gamle narrativene og historiene vi mennesker spinner:

Men det verste av alt, og det som trolig blir helt avgjørende for at denne massive tech-bobla imploderer, er at en AI ikke vet forskjellen på fakta og fiksjon. Du kan derfor aldri vite om det den selvsikkert formulert og grammatisk korrekt serverer deg faktisk er sant.

Og det er helt krise, for det betyr at du aldri kan stole 100% på noe av det den sier. Absolutt alt må dobbeltsjekkes - noe som både er tungvint og tidkrevende, og det gjør at AI-en er milevis unna å være det høyteknologiske effektiviseringsmirakelet den markedsføres som.

I DEL 2 skal jeg ta for meg noen konkrete eksempler som illustrerer hvordan AI-en ikke vet, forstår eller klarer å resonnere seg fram til noe som helst. I tillegg skal jeg gå litt nærmere inn på de bisarre antagelsene hos selskapene bak AI-ene og noen av de negative konsekvensene dette hysteriet medfører for oss og resten av artene på denne planeten.

Share

Les også:

Hva er egentlig overshoot og hvorfor er det relevant for deg?

I og med at det er et ord som brukes ganske ofte her så er det kanskje greit å vie et eget innlegg til det.

Økologisk overshoot er det som skjer når organismer forsyner seg mer av økosystemet enn den regenerative kapasiteten egentlig tillater. Midlertidig tilgang på et enormt energioverskudd gir gjerne populasjonen en eksplosiv vekst. Dette gjelder alt fra små organismer som bakterier og muggsopp, og til rotter, pingviner, harer eller mennesker. Energikilden eller næringen kan være alt fra frø, insekter og antiloper, til fossile hydrokarboner.

Når bestanden øker må energien eller næringen fordeles på stadig flere individer, og etter en stund vil ikke den tilgjengelige energien være tilstrekkelig til å bære hele populasjonen og den kollapser ned til et bærekraftig nivå som er i tråd med økosystemets regenerative kapasitet.

Det bærekraftige nivået vil da være på et tilsvarende eller litt lavere nivå enn før den eksplosive veksten startet, avhengig av hvor mye kapasiteten har blitt redusert og hvor mye som er ødelagt (se stiplet linje på figuren under). En art i overshoot kan gjøre store og varige skader på det lokale økosystemet og det kan ta lang tid før naturen rekker å hente seg inn igjen til et tilsvarende nivå som før den eksponentielle veksten fant sted.

Færre individer har behov for mindre energi, og et mindre energioverskudd vil også gjøre at populasjonen vokser relativt sakte (eller ikke i det hele tatt). Samtidig rekker naturen rundt å bygge seg opp igjen over tid og etter en stund vil energioverskuddet igjen være stort nok til at populasjonen får anledning til å vokse, men den vil ikke kunne øke mer enn det energitilgangen tillater.

Overshoot er altså når en art forbruker den tilgjengelige næringen raskere enn naturen klarer å regenerere den - når noen eller noe midlertidig forsyner seg langt forbi naturens bæreevne. Grunnen til at jeg sier midlertidig er fordi eksponentiell vekst alltid stopper av seg selv.

Mennesker er den dominerende arten i samtlige økosystemer på planeten, derfor er også skadene vi forårsaker globale - ikke bare lokale.

Subscribe now

Hvis gauper lever av å spise harer vil en enorm tilgang på harer gjøre at gaupebestanden vokser voldsomt på relativt kort tid. Flere gauper spiser naturligvis enda flere harer, og etter hvert som tilgangen på harer minsker vil også en del av gaupene sulte i hjel dersom de ikke finner alternativ næring. Dermed blir det igjen mindre press på harebestanden, som atter en gang får muligheten til å vokse, gitt at den ikke er helt utryddet. En større populasjon med harer vil med tiden igjen gi gaupebestanden anledning til å øke i antall, og man får den samme syklusen på nytt. Og sånn fortsetter det.

I et område med harer der det ikke eksisterer gauper eller andre rovdyr i det hele tatt, men med enorm tilgang på gress, urter og bark vil harebestanden kunne eksplodere i antall, for det vil ikke være noe som hindrer ukontrollert vekst. Fram til tilgangen på nettopp gress, urter og bark ikke lenger er tilstrekkelig, og da kollapser også harebestanden ned til et bærekraftig nivå.

Overshoot er på ingen måte uvanlig i naturen, men det som hindrer at det skjer absolutt hele tiden er at alle de ulike artene i et økosystem vanligvis holder hverandre i en viss balanse. Bakterier, sykdommer, virus og parasitter bidrar også til å regulere dette.

I dag gjenstår det kun fattige 2,5 kg med ville landlevende pattedyr for hvert menneske på planeten. For litt over 200 år siden var tallet 80 kg og for 10 000 år siden var det 50 000 kg per person. Hvor har disse dyrene gjort av seg da? De er oss. Eller dvs, vi har tatt plassen deres. Vår biomasse har enten fordrevet eller i praksis fortært deres.

Da vi mennesker oppdaget hvordan vi kunne dra nytte av mange hundre millioner år gammel solenergi i form av fossilt karbon fikk det litt samme effekt som hvis noen velter ei trillebår med sukker rett ved ei maurtue. Ikke bare fikk vi en eksplosiv vekst i befolkningen, men vi fikk også masse “gratis” energi vi kunne sløse bort på akkurat hva som helst, uten at det gikk på bekostning av kaloriene vi faktisk trengte for å overleve. Dette vanvittige energioverskuddet kalles gjerne “karbonpulsen”. Se Nate Hagens forklare hva som driver overshoot her:

I dag har hver og en av oss i vestlige, rike land en “ytre” (eksosomatisk) forbrenning på opp til hundre ganger kaloriene vi trenger å spise. Det tilsvarer en 30 tonn tung primat, eller 10-12 elefanter. Denne “ytre forbrenningen” omfatter alt vi bruker i hverdagen for at samfunnet vårt skal gå rundt; alt av matproduksjon, transport, infrastruktur, kommunikasjon, industri, kjøpesentre, veier, elektrisitet osv. Alt dette trenger energi for å fungere. Uten energi skjer det ingenting, og en maskin uten energi er bare en skulptur.

Men dette er selvfølgelig ikke bærekraftig og vil heller ikke kunne fortsette i dette tempoet. Vil mer enn 8 milliarder mennesker noensinne kunne leve bærekraftig samtidig? Kanskje, men ikke med norsk levestandard. For den ryker, uansett om vi tilfeldigvis er født inn i en kultur der alle tar den for gitt.

Å leve bærekraftig blir som om du skulle levd kun av rentene du får i banken. Hvis du får 5% renter i året er det bare de 5% du kan bruke. Bruker du mer vil rentene neste år utgjøre en mindre del av totalen, og kapitalen vil krympe år etter år. Vi behandler dette midlertidige energioverskuddet og resten av de ikke-fornybare ressursene som om de er gratis renter som varer evig, men i realiteten er det selve kapitalen vår.

Blir kapitalen borte så blir du blakk.

Blir du blakk i naturen så dør du.

Men i tillegg til økologisk overshoot har vi, i motsetning til andre arter, også økonomisk overshoot, i form av gjeld.

Hvis Geir eier et stort epletre og treet produserer 500 epler i året, så kan ikke Geir gi bort eller selge flere enn 500 epler i løpet av et år. Men hvis Bjarne kommer og sier at han vil kjøpe 600 epler kan Geir si “Ok, men de siste 100 eplene må vente til neste år, for treet klarer ikke å produsere epler raskere enn dette.” Geir kan jo likevel be om betalingen på forskudd, og Bjarne havner øverst på ventelista for treets fremtidige frukter. Neste års avling viser seg å være omtrent like god som den foregående og de resterende 100 eplene på bestillingen går som avtalt til Bjarne.

Da sitter Geir igjen med 400 epler å selge når Gunnar plutselig kommer og banker på døra, for han har fått nyss om fryktelig gode epler. Gunnar trenger nemlig 700 epler og betaler mer enn gjerne på forskudd han også. “Det er helt greit”, sier Geir; “Du kan få 400 epler her og nå, men de 300 siste må du få neste år”.

Etter en seig vinter med mye kraftig vind viser det seg utpå våren at epletreet har fått skader, og to av de største greinene har knekt i en storm. Treet vil kanskje ikke lenger kunne produsere mer enn 300 epler etter dette.

Samtidig kommer det stadig flere som vil kjøpe epler, så Geir bestemmer seg for å plante fire nye epletrær. Det burde holde. Og selv om det kommer til å ta mange år før de nye trærne kan produsere epler begynner Geir likevel å love bort et stort antall til de som vil forskuddsbetale. Han er nemlig sikker på at han en eller annen gang i fremtiden kommer til å ha mange nok epler til å fylle alle bestillingene.

Inntektene til Geir øker år etter år, men antallet epler som produseres øker kanskje aldri noensinne fort nok til å dekke etterspørselen. Det kommer helt an på hvordan det går med de fire nye trærne som er plantet.

En skog vokser i snitt 2,6% i året, og det betyr at dersom vi skal drive bærekraftig skogbruk kan vi bare høste overskuddet hvert enkelt år. Det innebærer da at vi ikke kan hogge ned mer enn det skogen vokser, altså 2,6% av volumet. Å hogge ned mer enn dette er ikke bærekraftig selv om vi samtidig planter trær et annet sted.

Nyplantede trær og en gammel urskog er ikke det samme. Vi kan ikke plante skog eller bytte ett økosystem eller biomangfold mot et annet som befinner seg et annet sted på planeten. Tre tonn pingviner i Antarktis kan ikke veie opp for tre tonn jaguarer som slaktes ned eller fordrives for å gi plass til en soyaplantasje i Brasil. Man kan ikke veksle arter som om de var Pokémon-kort.

Det er ikke sånn det fungerer (en setning som dukker opp stadig oftere på denne siden).

Da vi introduserte konseptet gjeld følte vi oss ikke lenger så bundet av den årlige regenerative kapasiteten til biosfæren vår, for vi konkluderte med at vi kom til å ha mer og mer energi og ressurser til gode i fremtiden. Og det innbiller vi oss i stor grad fortsatt. Alt vi ikke har råd til her og nå kan vi alltids betale for senere, ikke sant? “Instant gratification” på avbetaling. For vi har evig tilgang på alt vi måtte ønske, og det blir aldri tomt noe sted, ikke sant?

Og det virker kanskje logisk nok, så lenge vi fortsatt er på vei oppover karbonpulsen og energioverskuddet vårt fortsatt vokser. Når toppen flater ut og vi permanent skal nedover igjen blir det ikke fullt så enkelt, for å si det forsiktig. Å betale ned flere hundre trillioner dollar i global gjeld med et krympende energioverskudd lar seg bare ikke gjøre, uansett hvor mye økonomer cherrypicker, politikere veiver med armene eller hva noen skriver i statsbudsjettet eller en pressemelding.

Subscribe now

Gjeld er bare “optionality tokens”; knapper og glansbilder øremerket for fremtidens energi og ressurser, og sånn sett er lån og gjeld selve definisjonen på noe som ikke er bærekraftig. Hvis noe er bærekraftig kan man ikke å ha et så høyt forbruk at det må lånes fra stadig lenger inn i fremtiden, og i dag dobler den globale gjelden seg ca. hvert 8. år. De klamme og grådige lankene våre strekker seg nå så langt inn i fremtiden at det aldri noensinne vil eksistere nok energi og ressurser til å betale ned denne gjelden. Vår økonomiske superorganisme er dessverre umettelig.

Dopamin-avhengigheten vår her og nå finansieres med ressursene til alle fremtidige generasjoner og opprettholdes ved å brenne gjennom mange hundre millioner år gammelt fossilt sollys på rekordtid. Så når denne energitilgangen krymper permanent vil utestående gjeld aldri kunne betales ned. Strikken ryker. Håper du har en “Plan B”.

Men overshoot eksisterer dessverre ikke i et vakuum, det fører med seg en hel del andre negative konsekvenser også. Mer karbon i atmosfæren fører til et surere hav, vi får enorme mengder forurensning og avfall naturen verken klarer eller rekker å ta hånd om. Mye av dette er kjemikalier og stoffer naturen uansett ikke har kapasitet eller forutsetninger til å fjerne; som plast og andre stoffer (PFAS) vi har designet nettopp for at de skal vare “evig”.

I tillegg er det mange selvforsterkende feedback loops og vippepunkter som fullstendig ignoreres fordi vi er fullt opptatt med vår evige jakt etter “mer av alt - for alltid”, i form av neste lille dopamin-kick.

Som sivilisasjon er vi energiblinde, ressursblinde, endringsblinde og økologiblinde. Vi er alle født inn i en kultur der et høyt og økende forbruk av energi og ressurser er normalen, og tar for gitt at det skal fortsette sånn for alltid. Og alle valg vi tar i samfunnet er gjerne basert på denne idéen.

Du kan lese mer om økologisk overshoot her, og regne ut hvor mange jordkloder vi hadde trengt dersom alle på planeten levde som deg:

https://www.footprintnetwork.org/

Hvis alle hadde levd som meg, ville vi trengt 2,8 jordkloder.

Visste du forresten at vi bare har én?

Og den er ikke utømmelig.

Share

Les også:

Med lett skjelvende hender går de rolig innover den iskalde og bekmørke passasjen, kun opplyst av faklene de bærer med seg. Mye står på spill. På gjengrodde og delvis sammenraste vegger skimtes konturene av eldgamle malerier fra en avansert sivilisasjon for lenge siden, utsmykket med tegn og symboler fra en for lengst utdødd kultur. Motivene fremstår både gjenkjennelige og fremmede på én gang.

Passasjen ender ved en massiv port som ser ut til å ha stått urørt og forseglet i flere generasjoner. Kan dette være stedet de har lett etter så lenge? En gammel mekanisme på veggen som en gang i tiden ble brukt til å åpne porten har gått fullstendig i oppløsning. Heldigvis har de tatt med seg et brekkjern, og mens den ene holder begge faklene prøver den andre å tvinge porten åpen med makt.

Porten fremstår først urikkelig, men gir etter noen forsøk fra seg en jamrende lyd idet den motvillig dyttes over det ujevne underlaget. Helt åpen blir den ikke, men i alle fall nok til at det kan gå an å presse seg forbi med litt viljestyrke.

Innenfor porten befinner det seg et digert, bekmørkt rom med fuktig luft som lukter intenst av jord og søtlig forråtnelse. I lyset fra faklene ser de falleferdige konstruksjoner kledd i sopp og mose, på rekke og rad innover i rommet. Gulvet føles glatt og ujevnt etter noen hundre år med erosjon og en strukturell integritet som gradvis har måttet gi tapt for naturens gang.

Et stykke inn i rommet stopper de opp ved en rusten metallkonstruksjon og ser på hverandre. 

“-Endelig!”

Dette kunne kanskje vært begynnelsen på et kapittel i en post-apokalyptisk science fiction-historie, der protagonistene har dratt ut på leting etter noe som ikke lenger er så lett tilgjengelig. Hva de leter etter (og hva de finner) avhenger jo av hvordan vi spiller kortene våre i dag. Dersom vi ser for oss noen århundre inn i fremtiden så vil verden se helt annerledes ut enn den gjør nå. Det vil ikke lenger eksistere korallrev her og havnivået vil være mange meter høyere enn det er nå.

Allerede mot midten av dette århundret vil tilgangen på fossile energikilder som er verdt å utvinne krympe såpass at bare noen få generasjoner inn i fremtiden vil ikke forbrenning av olje, kull og gass kunne drive denne moderne industrielle sivilisasjonen sånn som i dag.

Subscribe now

Hva alternativet kommer til å være er ikke godt å si, for vi har dessverre ikke noe vi kan erstatte denne eldgamle solenergien med. Og det er ikke fordi det ikke vil eksistere olje på planeten, men som med alt annet av ikke-fornybare ressurser valgte vi å hente ut det av høyest kvalitet og som var lettest tilgjengelig først.

Der vi tidligere “betalte” ett fat oljeekvivalenter og fikk mer enn 100 fat tilbake, får vi nå bare 15. Etter hver som energikostnadene fortsetter å øke vil 15 bli til 14, som litt senere blir til 13, deretter 12, osv. Det aller meste av resterende olje som eksisterer på kloden vår vil dermed bli værende igjen dypt nede i bakken, fordi energikostnadene blir rett og slett for høye. For selv om det stadig annonseres nye oljefunn er de forsvinnende små sammenlignet med det globale forbruket. Og det opplyses som regel ikke hvor store energikostnader det innebærer å utvinne de nye funnene.

Subsidier, lån, investeringer, kreditt; det er mye triksing som benyttes for å rettferdiggjøre utvinning av dårlige forekomster, men det er ikke penger eller kreditt som pumper olje opp av bakken - det er energi. Uten energi skjer det ingenting, uansett hvor mye penger man hiver etter de ambisiøse prosjektene og planene man måtte ha.

Et funn på 10-30 millioner fat oljeekvivalenter høres kanskje mye ut i pressemeldingene hos E24, men det tilsvarer bare noen få timer av det årlige globale forbruket. Vi er ikke i nærheten av å finne like mange nok nye forekomster på et år til å veie opp for hvor fort vi brenner gjennom det vi har. Dette stopper av seg selv og “det grønne skiftet” vil derfor heller aldri finne sted slik vi har blitt fortalt.

I dag tilsvarer “forbrenningen” til vår globale moderne sivilisasjon at vi har nesten 500 milliarder “energislaver” som jobber gratis for oss til enhver tid, i form av at vi forbruker rundt 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året. Etter hvert som tiden går vil stadig flere av disse energislavene “pensjoneres”, og det betyr at vi igjen vil få en voldsom økning i antall vonde menneskerygger som må slites ut for å få utført de tyngste oppgavene med ren muskelkraft. Eller så lar vi være å gjøre veldig mange av dem. Uansett tvinges vi til å nedskalere i takt med at energioverskuddet vårt krymper.

Ikke bare vil tilgangen på enorme mengder billig fossil energi være et fjernt minne i fremtiden, men mye av kunnskapen og verktøyene vi i dag tar for gitt vil nok også gå tapt. Kanskje de to personene i innledningen er på jakt etter bøker som forklarer hvordan man dyrker grønnsaker og korn uten kunstgjødsel, hvordan man renser drikkevann eller lager sprit. Eller hvordan man kan behandle sykdommer, beinbrudd eller andre skader. Hvordan lager man egentlig et klesplagg på egen hånd og hvilke frittvoksende sopper og planter er trygge å spise? Hvor mye av dette har du tilstrekkelig kunnskap om selv dersom du skulle være i en litt kjip situasjon?

Hvis du akutt trenger å finne informasjon om noe av dette i dag, hva gjør du? Du søker på nettet. Men hva om du ikke har strøm og derfor heller ikke har tilgang på internett? Biblioteket har sikkert en hel del gode og nyttige bøker om sånt, du må bare sortere gjennom noen tusen irrelevante bøker først.

Der finner du selvbiografier fra influencere, selvhjelpsbøker som insisterer på at giftig maskulinitet er en styrke fremfor en svakhet, astrologibøker, en og annen virkelighetsfjern lobbyist-bok fra en økonom uten relevant faglig bakgrunn eller kompetanse, bøker fra selvopptatte idrettsutøvere, tusenvis av klisjéfylte krimromaner, et tonn med “husmorsporno” og et lass fargeleggingsbøker for voksne. Du må nok grave dypt for å finne bøker du faktisk kan lære noe nyttig av. De aller fleste bøkene som gis ut er stort sett underholdning av enkleste sort, litt som litteraturens svar på McDonalds og TikTok-reels.

Subscribe now

Så kanskje det er dit de drar, og at det er nettopp døra til biblioteket de må bryte opp. Bibliotekene i bykjernene vil nok bli plyndret først, og de fleste bøkene ender trolig opp som billig isolasjon eller brennes for å holde varmen eller lage mat. Alle leiligheter som i dag kun varmes opp med elektrisitet er sjanseløse om vinteren i Norge uten alternative energikilder. De prøver kanskje derfor lykken i et bibliotek langt ute på landet et sted, der behovet for noe å brenne ikke vil være like stort.

Eller kanskje de er på Svalbard for å finne det legendariske frøhvelvet fordi ekstremvær, tørke, hetebølger, sopp og plantevirus har ødelagt stadig mer av avlingene ellers i verden. Fordi gode frø rett og slett har blitt veldig vanskelig å oppdrive.

Tidligere gikk den viktigste kunnskapen i arv fra generasjon til generasjon, og det var heller ikke uvanlig at de fra den eldste generasjonen brukte mye av sin tid med den yngste for å videreføre grunnleggende ferdigheter. Med tiden har dette forsvunnet mer og mer, og denne informasjonen har endt opp i bøker som nå i stor grad står bortgjemt og støver ned på bibliotekene. Hvorfor? Fordi alt er tilgjengelig på internett ved noen få tastetrykk. Du kan spørre Google (eller en AI-chatbot) om hva som helst:

Det er lettere enn noensinne å finne oppskrifter, guider eller informasjon hvis det er noe man trenger. Man slipper å finkjemme bibliotekene for å finne akkurat den ene boka. I tillegg er det ikke lenger så mye informasjon eller kunnskap som anses som spesielt viktig, for vi har konstruert teknologiske snarveier og hjelpemidler som løser såpass mye av fortidens problemer at vi lever som om de aldri kan komme tilbake igjen. En fremtid med mindre overflod, lavere levestandard og færre valgmuligheter enn i dag er nok for de aller fleste utenkelig.

Et menneskeliv er utrolig kort i den store sammenhengen og de fleste reflekterer ikke så mye over tiden som kommer etterpå. Vi er født inn i en energiblind kultur der flertallet er nærmest besatt av å akkumulere mer enn nestemann, og vi fokuserer først og fremst på kortsiktige gevinster. I tillegg er vi endringsblinde og ser ikke hvordan økningen i energi/ressurs-forbruk har kommet snikende, samtidig som planetens andre arter nå utryddes tusen ganger fortere enn før det eksisterte mennesker her.

Men etter at vi flater ut på toppen av denne unike karbonpulsen går vi uunngåelig mot en fremtid der energioverskuddet vårt vil krympe for alltid, og alt vi har bygget av infrastruktur vil trenge kontinuerlig vedlikehold for ikke å forfalle og gå i oppløsning.

Alle skyskrapere og andre bygninger, alle veier, alle nettverk, alle store og små skip, alle fly, alle biler, alle tunneler, alle rørsystemer, alle kraftverk og strømledninger. Alt vi har laget og som vår moderne industrielle sivilisasjon består av. Alle transportsystemer, alle fabrikker og industrielt maskineri. Alt dette vil trenge stadig mer av noe vi gradvis vil ha mindre og mindre til overs av.

Det er ingen naturlov at vi alltid vil ha et globalt og tilgjengelig internett heller, for med et krympende energioverskudd tvinges vi til å prioritere stadig strengere hva vi skal bruke energien (og ressursene våre) på. Når den fossile energien snart koster for mye energi å hente ut vil før eller senere det resterende bli værende igjen i bakken.

Fordi det ikke vil være verdt energikostnadene. I noen tilfeller kan vi kanskje godta at energikostnadene er ekstra høye dersom det er en spesifikk råvare vi er nødt til å ha. Men dette blir mer unntaksvis enn normalen. Enorme oljefunn dypt nede i bakken som vi vet ligger der, men som alltid vil forbli utenfor rekkevidde for oss.

Frustrerende, ikke sant?

På steder i verden der de har et langt mindre energioverskudd i dag innebærer det at de bare har tilgang på strøm et begrenset antall timer i døgnet. Uten strøm - null internett. Noen mennesker er nødt til å prioritere hvordan de vil bruke elektrisiteten sin; om den skal gå til internett-tilgang eller vannrensesystemer.

Foretrekker du å se de morsomme videoene av folk som tryner på skateboard - med eller uten dysenteri? Allerede i dag må noen velge.

Med tiden vil energi/ressurs-kostnadene for å vedlikeholde all infrastrukturen vi har konstruert bli så høye at vi blir nødt til å gi opp og la det meste forfalle. Og naturen vil ubønnhørlig ta disse konstruksjonene og områdene tilbake. Planter vil presse seg opp gjennom asfalten stadig flere steder, og sakte, men sikkert vil betongfundamenter slå sprekker og til slutt rase sammen under sin egen vekt.

Biler og maskiner vil stå igjen som livløse skulpturer i tomme, gjengrodde spøkelsesbyer - groteske monumenter etter homo economicus’ storhetstid.

Å vedlikeholde veinettet vil bli en så stor og ressurskrevende jobb at det etter hvert kun er hovedveiene som prioriteres. Resten vil få anledning til å gro igjen og vil med tiden slukes av naturen. Dessuten vil drivstoffprisene stige såpass at de færreste kommer til å eie eller kjøre bil. Mindre trafikk vil også gjøre at de minst trafikkerte veiene gror igjen fortere.

Vindkast og rennende vann vil over tid dekke de til med støvpartikler, sand, jord, leire, planterester, frø og småstein - lag på lag, uke etter uke. Og gress, mose og andre planter vil omsider gjøre krav på disse arealene igjen. Kostnadene for å holde alle disse småveiene i stand blir uoverkommelige og en kamp man er dømt til å tape. Mindre tilgang på olje vil også gjøre det altfor dyrt og vanskelig å asfaltere på nytt. Det utenkelige begynner å bli sannsynlig.

Hvem skal sørge for at alle verdens massive brokonstruksjoner forblir sikre og stabile til enhver tid? Med hvilken energi og hvilke ressurser? Vil deler av befolkningen bli permanent isolert fra resten av fastlandet fordi vi rett og slett ikke kan bruke broene lenger i frykt for at de kan kollapse? Til slutt kollapser de uansett.

Samtidig som energioverskuddet vårt krymper og kostnadene for å utvinne og foredle andre ikke-fornybare ressurser vokser eksponentielt, vil vi også få en økning i ekstremvær og flommer som river i stykker og vasker vekk mer og mer av det vi har bygget. Ikke bare får vi gradvis mindre overskudd av energi og ressurser, vi får også veldig mye mer som må gjenoppbygges, konstrueres på nytt og repareres. Som om ikke naturlig slitasje og erosjon er ille nok så vil konsekvensene av klimaendringenes ekstremvær utradere infrastrukturen vår enda fortere. Og hver eneste bygning som må restaureres eller gjenreises vil koste mer energi og ressurser enn den forrige.

I dag er de fleste vant til å ta fram mobilen for å sjekke kartet hvis de trenger å orientere seg, og man slipper å lære seg noen former for navigering. Hvordan finner du fram til visningen du skal på hvis du ikke har internett eller GPS? Kanskje du blir nødt til å spørre noen. Og hvordan skal du finne ut hvor du er hvis du klarer å rote deg bort? Det er heller ikke sikkert at du alltid har noen å spørre. Hvor mange fra Gen Z klarer å finne ut hvilken retning som er nord uten å bruke mobiltelefonen?

Etter hvert som det moderne samfunnet vårt har gått mer over til digitale løsninger ser man stadig færre som har bilder av familiemedlemmer hengende på veggene. Det finnes unntak, men det er stort sett noe som har vært mer vanlig for eldre generasjoner. Noen besteforeldre har kanskje en håndfull falmede sorthvitt-bilder av sine foreldre og besteforeldre hengende i ovale, sorte rammer. Men yngre generasjoner har fint lite av dette. De fleste bilder som tas i dag ender opp på en minnebrikke i en død mobiltelefon eller lagret på en ekstern harddisk man roter vekk eller ikke finner kabelen til.

Mange av disse digitale minnene ligger kun lagret i en “sky” et eller annet sted, altså på harddisken til et eller annet selskap, enten i form av sosiale medier eller en annen lagringstjeneste tilkoblet internett. Kanskje føles det trygt at man alltid har disse dataene tilgjengelig online når enn man måtte ønske, men det er egentlig ikke så mye som skal til for at de forsvinner for alltid. En litt brå uventet konkurs så er alt borte. Denne tryggheten er bare en illusjon, men likevel tar vi for gitt at dette alltid skal være tilgjengelig der vi har lagret det.

Fysiske bøker nedprioriteres til fordel for lydbøker (jeg er selv en stor fan av begge deler), og streamingtjenester har i stor grad helt erstattet behovet for å eie fysiske plater med musikk og film. Men igjen; man er bare en konkurs unna at alt forsvinner. Hele lydbokarkivet ditt hos Audible eller Storytel kan faktisk forsvinne nærmest over natta.

All musikken du møysommelig har lagt inn på en liste i optimal rekkefølge og som du er helt avhengig av for å komme deg gjennom en hektisk hverdag kan plutselig slutte å eksistere. Men vi lever livene våre som om alt dette varer evig, uten å reflektere stort over det.

Subscribe now

Felles for alle de store selskapene som tar vare på data og digitale minner, og de som tilbyr streaming av musikk og film, er at de kun gjør det så lenge de kan tjene penger. Skulle økonomien få seg et skikkelig knekk, hva skjer da? Disse tjenestene blir borte. I en fremtid med et krympende energioverskudd blir det også vanskeligere å tjene penger, for energiprisene vil bare fortsette å stige. Et krympende energioverskudd betyr mindre kompleksitet, som igjen innebærer gradvis færre valgmuligheter for deg og meg. Det sannsynlige blir uunngåelig.

Så la oss spole noen hundre år inn i fremtiden. En hverdag der fossile hydrokarboner og sjeldne metaller for lengst har blitt for dyrt og vanskelig å hente ut i store mengder, verdensøkonomien har tatt sin siste krampetrekning i sin uunngåelige dødsspiral og folk flest har flyttet fra falleferdige storbyer og ut på landet. De “smarteste” og mest høyteknologiske husene i dag har blitt de dummeste boligene i verden.

Global handel på tvers av seks kontinenter er mer et unntak enn hovedregelen, og det meste man trenger blir produsert eller dyrket relativt lokalt. Nesten alt av skylagring og streaming er borte fordi selskapene bak disse tjenestene ikke lenger fikk det til å gå rundt. De aller fleste firmaer er bare interessert i å holde aktiviteten gående dersom de kan tjene penger, og uten et voksende overskudd er de kjappe med å legge ned driften.

Hvis du tror maten du handler i butikken produseres fordi du jevnlig blir sulten så tar du feil. Den produseres fordi noen tjener penger på det. Nortura og Bama driter i om det rumler i magen til 6 år gamle Geir-Kevin, for hvis mammaen eller pappaen til Geir-Kevin ikke kan betale for seg er de “shit out of luck”.

Men hvordan vil kunnskapsformidling foregå, hva kommer verdiene våre til å være og hva slags mål kan vi ha som sivilisasjon og kultur når eksponentiell økonomisk vekst ikke lenger blir fysisk mulig? Og hvilken kunnskap vil bli nedarvet fra generasjon til generasjon i en verden uten internett og ekspresslevering av hva enn man måtte ønske seg? Hva etterlater vi oss til fremtidige generasjoner og hvor mye av det kommer fortsatt til å være her om noen hundre år?

Det kan jo hende de i historien i starten finner en kabel som passer til den harddisken du rotet vekk. Og kanskje den er stappfull av bilder og videoer fra en svunnen tid. Ubestridelige beviser som understreker hvordan vi, til tross for at vi vel vitende om risikoen og de potensielt irreversible konsekvensene av den nekrokapitalistiske forbrukerkulturen vår likevel valgte å følge denne ideologiske blindveien rett utfor stupet.

Hvem vet?

Share

Les også:

Nylig ble det kjent at regjeringen skrinlegger (midlertidig) planene for gruver på havdypet, og at denne galskapen skal settes på pause ut 2025. SV tok på seg rollen som de voksne i rommet og dro heldigvis i nødbremsen. Det er veldig bra.

Naturvernere og klimaaktivister jubler naturligvis, og selv om det (om enn midlertidig) er en seier for biosfæren vår og biomangfoldet i havet, så er det i prinsippet bare enda en dør som lukkes for denne moderne industrielle sivilisasjonen. Vi får understreket at enda en av “løsningene” vi har fantasert om er helt forgjeves. Jeg skal prøve å utdype det.

Greia er at det vil være sjokkerende lite penger å tjene på å reversere den industrielle revolusjonen. For det er jo nettopp det vi prøver å gjøre med “det grønne skiftet”, samtidig som vi ønsker å gå med overskudd. Vi har kommet til en slags enighet om at det er litt dumt med klimaendringer, og fremfor å gjøre noe med årsakene til den voksende svulsten skal vi heller behandle symptomene med kompleks og energikrevende teknologi (som ikke løser situasjonen), drevet av stormannsgalskap og profittjag.

Vi setter på et Mummitroll-plaster og blåser litt på det som er au-au.

Hele grunnen til at vi er i denne uløselige situasjonen i dag er jo nettopp fordi vi har fått tilgang på massive mengder “gratis” energi i form av karbon som er fanget og lagret av fotosyntese gjennom mange hundre millioner år. Denne energien er et resultat av sollys som traff planeten lenge før det eksisterte pattedyr her, og vi brenner gjennom den på bare et par århundre.

Subscribe now

Hvis vi skulle betalt for tilgangen til dette gigantiske karbonbatteriet ville ingen gått med økonomisk overskudd i dag. Vi behandler denne energien som gratis renter og vi betaler bare for å hente den ut og konvertere den. Ikke betaler vi noe for de negative konsekvensene heller. Og de negative konsekvensene er jo bl.a at vi flytter karbonet tilbake ut i atmosfæren noen titalls millioner ganger raskere enn fotosyntesen lagret det i utgangspunktet. Klimaendringer er ikke et problem som kan løses, de er bare ett av mange symptomer på økologisk overshoot. Men det er fortsatt ikke lov å si høyt.

Planen vår er jo å bytte ut den “slemme” energien med “snill”, “ren”, “fornybar”, “grønn” og “utslippsfri” energi. Selv om noe sånt ikke eksisterer. Alt dette er bare desperate forsøk på å holde en moderne sivilisasjon som ikke er bærekraftig gående noen ekstra runder til, og etter hvert som vi dytter problemene våre lenger inn i fremtiden, vokser de seg bare større.

De norske batterifabrikkene, elektrifiseringen av alt, vindturbiner og havvind, massiv utrulling av solcellepaneler, elbiler og ladere. Alle de forgjeves variantene av karbonfangst og lagring, karbonkvoter og offsetting, pluss intensiv lobbying for kjernekraft. Og om ikke så altfor lenge vil trolig de forskjellige utgavene av SRM (Solar Radiation Management/Modification) ta plassen karbonfangst-fantasiene lenge har hatt i de politiske og offentlige debattene. Vent og se.

Vi er villige til å gjøre hva som helst bortsett fra å faktisk ta tak i årsakene. Men som jeg gikk gjennom i mer detalj i “Grønne drømmefangere” er alt dette bare enda flere ting vi gjør med fossil energi, og det stopper snart av seg selv.

Av en eller annen grunn er det fortsatt altfor mange som tror at penger og subsidier skal kunne veie opp for et krympende energioverskudd. Det vil det ikke gjøre. Prisene på alt er feil, fordi prisen på energi er feil. Etter hvert som det koster stadig mer energi å få ut energi (og råvarer i tilstrekkelig kvalitet) vil derfor prisene bli mer riktige, fram til de er så høye at ingen har råd til å betale dem.

Differansen mellom prisene vi betaler, de faktiske kostnadene og verdien vi får ut vil jevnes ut mer over tid, i takt med at vi får stadig mindre energi vi kan sløse bort på ting vi har lyst på. Dette er uunngåelig i dagens vekstavhengige økonomiske system, som presser oss inn i en “Mordor-økonomi”:

Gruvedrift på havbunnen var en fullstendig dødfødt idé i utgangspunktet, for det vil koste altfor mye energi og ressurser å utvikle, drive og vedlikeholde dette over tid. Men så lenge vi styres av overtro og ideologi som handler om at vi kan løse alle problemer bare vi hiver mange nok penger etter dem, vil det nok fortsatt dukke opp lignende virkelighetsfjerne prosjekter fra stormannsgale narsissister som søker etter ferske investormilliarder framover.

Subscribe now

Fiske asteroider og utvinne metaller derfra kanskje? Eller hva med noen gigantiske speil i verdensrommet som kan stråle ned konsentrert sollys for å lade opp batterier her nede? Frykt ikke, sånne planer finnes allerede.

Vi står foran en rekke med dører, og den eneste døren vi nekter å åpne er den det står “Ta tak i årsakene” på, for det innebærer å nedskalere alt vi driver med, sende økonomien inn i en permanent dødsspiral og gi opp økonomisk vekst for alltid. Dørene merket “Norske Batterifabrikker”, “Havbunnsmineraler”, “Karbonfangst og Lagring”, “Karbonkvoter”, “Kjernekraftverk”, “Elfly”, “Grønn Industri” osv spikres permanent igjen, én etter én.

Og selv om planer legges “midlertidig” på is eller forsinkes vil prisene på energi og råvarer fortsette å stige herfra og fram til når enn de plukkes ut av fryseren igjen, og da vil disse prosjektene være helt urealistisk dyre og umulige å gjennomføre uansett. På et eller annet tidspunkt vil vi måtte reflektere over det faktum at det ikke finnes noen realistiske løsninger på denne situasjonen. De midlertidige utsettelsene og forsinkelsene vil i tur og orden bli til permanente kanselleringer.

Denne moderne industrielle sivilisasjonen er ikke bærekraftig og vi blir tvunget til å nedskalere. Hvordan vil folk takle det?

Alternativene våre blir færre, og til slutt vil det bare være én dør som gjenstår. Og når den tid kommer vil vi ikke ha noe annet valg enn å åpne den.

Hvordan skal det gå?

Share

Se for deg at du sitter og jobber med et digert instrumentpanel foran deg, som er flere meter i bredden og fortsetter helt opp til taket. Det er stappfullt av hundrevis av ulike symboler og figurer, hvor hver og en av dem er koblet til en liten lampe som enten er skrudd av eller på. Eller blinker.

Jobben din er å sørge for at ingenting som skal lyse ikke lyser, eller omvendt. Og at ikke noen av lampene som ikke skal blinke gjør nettopp det. Alle disse lampene er indikatorer som viser hvordan det står til med et enormt og komplekst system du er satt til å overvåke. Du har også noen skjermer du kan titte på og som gir deg informasjon, selv om den kanskje kan være litt mangelfull.

Ditt ansvar er å ha oversikt over alt dette og sørge for at ingenting uventet eller unormalt oppstår som kan påvirke negativt, irreversibelt endre eller i verste fall kræsje systemet. Ser du noe uvanlig så skal det rapporteres. Men under litt for mange av disse små lampene mangler det korresponderende symboler og beskrivelser av hva de forskjellige representerer. De har blitt slitt bort over tid for mange år siden, og ingen har tatt seg bryet med å sette på nye etiketter. Prioriteringene har rett og slett vært helt andre steder, siden systemet uansett har vært relativt stabilt. Så derfor har heller ingen tenkt på det.

En dag legger du merke til at en lampe som har vært skrudd av så lenge du kan huske plutselig har begynt å lyse. Du reiser deg opp og går for å spørre en kollega om hva du burde gjøre. Kollegaen din aner ikke og foreslår at du kanskje burde gå og snakke med en av lederne. Som sagt - så gjort, og en av lederne kommer bort til arbeidsstasjonen din for å titte.

Subscribe now

“Der lyser det, ja. Så rart. Den har altså aldri lyst tidligere? Nehei, nei. Nei, ok. Men merker du noen forskjell da? Er det noe i systemet her som ser ut til å være annerledes enn før det begynte å lyse? Nei? Nei, men da er det sikkert ikke så farlig. Har du en teiprull? Ja, det ligger jo en i skuffen din her. Bare sett en teipbit over, så slipper du å se på at den lyser.”

Du følger tipset og trenger ikke å forholde deg til at den lille pæra som tidligere var skrudd av nå lyser kontinuerlig. Noen uker senere skjer det samme med en ny lampe. Forskjellen er at den lyser ikke, den blinker intenst. Igjen går du og forhører deg med en overordnet, men får samme svar som sist. Hvis ikke du merker noen forskjeller på systemet og alt oppfører seg noenlunde som det pleier, så kan du bare sette en teipbit over den. Det er sikkert ikke så farlig uansett, og da slipper du å se på den forstyrrende blinkingen.

Tiden går, flere lamper med manglende symboler og beskrivelser begynner å lyse eller blinke og noen av de som tidligere lyste kontinuerlig har skrudd seg av. Kanskje for godt. Og de siste ukene har systemet i grunn oppført seg litt annerledes. De fleste kollegaene dine har også lagt merke til det. Systemet har blitt mye mer ustabilt, rett og slett. Ingen av verktøyene for diagnostikk kunne vise konkret hvor problemet ligger, men det viser tydelig at ustabiliteten har økt. Eksponentielt.

Det viser seg at funksjonen som en av varsellampene representerer direkte påvirker effektiviteten til en av de andre prosessene i systemet. Og da den ene sluttet å virke, dro den omsider med seg den neste. Men det tok litt tid, for denne funksjonen ble ikke avgjørende for systemet som helhet før etter at den hadde vært fraværende i mange måneder og nådde et irreversibelt vippepunkt.

Deretter tok det også tid før effektiviteten dalte såpass at det fikk konsekvenser for prosesser indikert av ytterligere tre lamper, som tidligere var skrudd av. De blinker nå alarmerende. Hvem kunne vel egentlig vite hvor lange forsinkelser som ligger innbakt i dette systemet?

I den andre enden av rommet sitter det folk med helt andre arbeidsoppgaver. Akkurat som deg har de også skjermer de kan titte på, men i stedet for lamper har de massevis av knapper. Dessverre har de mye av de samme utfordringene som deg, for mange av knappene mangler etiketter. Noen har ingen beskrivelse i det hele tatt, mens andre beskriver kun én av knappens mange funksjoner og potensielle utfall.

Det betyr at når man trykker på en av disse kan man i alle fall noen ganger være sikker på minst én av effektene den har, men den har også en eller flere helt ukjente tilleggseffekter. Og de kan være positive eller negative, kortsiktige og/eller langsiktige.

Men for å kunne holde styr på hvilke effekter de ulike knappene har og hvilke konsekvenser de fører til i systemet har de ansatt sånne som deg til å overvåke veggen med alle varsellampene. Men som vi allerede har slått fast er det ikke så lett å vite hvorfor de ulike lampene lyser, blinker eller skrur seg av når de mangler beskrivelser.

Kanskje har du skjønt det for lenge siden, men det jeg prøver å beskrive her er hvordan vi ignorerer de metaforiske varsellampene og alarmene som kontinuerlig blinker og hyler overalt rundt oss. Jeg tror det er flere grunner til det, men at det i stor grad handler om to ting:

Den ene er at vi prioriterer annerledes; vi har helt andre ting å fokusere på i en travel hverdag enn hvilke arter som dør ut, hvilke isbreer som smelter, hvilke kjemikalier og giftstoffer som dukker opp hvor og når, osv. Vi har verken overskudd av tid eller oppmerksomhet til å fokusere på dette fordi vi har mer enn nok med å rekke alt annet i de hektiske livene våre. Kulturen vår har helt andre mål og insentiver, der fokus på biosfæren og selve livsgrunnlaget rundt oss altfor lenge har måttet vike til fordel for kortsiktig “vinning”.

Den andre er at vi er så endringsblinde at vi ikke ser forandringene rundt oss fordi de fortsatt skjer for sakte til at vi registrerer dem eller anser dem som farlige. Vår genetiske arv har dessverre ikke utstyrt oss med en intuitiv evne til å tenke i dyptid eller ta høyde for langsiktige endringer som skjer over mange tiår eller århundre, og vi oppfatter derfor ikke disse endringene som potensielle farer heller.

Når du løfter blikket en varm sommerdag og ser en sky på den blå himmelen kikker du kanskje på den noen sekunder. Den har en konkret form, og kanskje ligner omrisset av den på noe helt annet. Men hvis du tar deg tid til å se på den i ti minutter så vil du se hvordan skyen endrer seg og blir en helt annen sky enn den du begynte å se på. Disse endringene skjer kontinuerlig rundt oss hele tiden, men vi har ikke tid til å registrere de.

Jeg tror de fleste anerkjenner at det har blitt færre fugler og insekter i verden enn det var for ti og tjue år siden, men de færreste har tid til å faktisk reflektere over det. Derfor ignoreres sånt til fordel for mer spennende ting som Netflix, shopping, ferier, sport, instagram, hytteturer, konserter og alt annet som er gøy.

Subscribe now

Når vi hører røykvarsleren så vet vi umiddelbart hva den lyden er for noe, for den trigger intuitivt en assosiasjon til brann, ødeleggelse og potensiell livsfare. Vi vet også med en gang hva sirener og blålys innebærer. Men når insektbestandene stuper så gjør vi ikke den samme koblingen.

Færre møll, gjør det noe da? Bittelitt dårligere matjord og avlinger enn i fjor, er det noen big deal? Litt varmere enn før? Noen orangutanger som mangler trær å klatre i? Litt mer regn?

Dessverre har vi blitt så frakoblet resten av naturen at de aller fleste ikke registrerer hvordan biomangfoldet kollapser rundt oss. Vi fokuserer på helt andre ting, fordi vi er mest opptatt av å slåss om ressurser for å akkumulere mest mulig tall, i håp om at ikke noen andre skal rekke å gjøre det før oss. Og vi blir dermed gradvis mer distansert både fra virkeligheten og situasjonens alvor.

Hvordan kan vi få satt på nye “etiketter” ved de varsellampene der de gamle er slitt bort? Og er det mulig å få folk til å se og forstå koblingene mellom skogbranner i Hellas og at ens egne flyreiser bidrar til flere og enda verre branner i fremtiden? Går det an å hjelpe folk med å forstå at ens egne Temu-bestillinger og biler flytende som suppekrutonger gjennom spanske bygater - midlertidig omgjort av ekstremvær til brølende elvestryk, faktisk henger sammen?

Å ignorere alle disse navnløse varsellampene hjelper nøyaktig like mye som å bruke ørepropper mot røykvarsleren; du redder deg ikke i sikkerhet og det slukker heller ikke brannen. Vi burde også være mer forsiktige med å “trykke på knapper” når vi kun kjenner til én av flere funksjoner de har, uansett hvor mye den kortsiktige gevinsten frister. Hva med å la være? Kanskje ikke alle knappene egentlig er verdt å trykke på.

Kan noe gjøres for å gi flest mulig mennesker en intuitiv forståelse for hvordan et stabilt økosystem og klima er helt avgjørende for at vi og alle de andre artene vi deler planeten med skal kunne overleve her langsiktig?

Først må vi klore vekk alle de metaforiske teipbitene vi har klistret over varsellampene og kjøre en grundig systemsjekk for å finne ut hvordan vi egentlig ligger an. Og vi må våge å være ærlige med hverandre, uten å pakke denne informasjonen inn i håp, grønne fantasier eller økonomiske vrangforestillinger. For hvis man ikke forstår situasjonen er det heller ikke mulig å vite hva man bør, må eller i det hele tatt kan gjøre.

Og først da vil vi kunne respondere på en rasjonell, proporsjonal og fornuftig måte.

Share

Les også:

Denne bloggen har tidvis blitt beskyldt for å være en “fossilblogg”. Ganske sprøtt egentlig, men det understreker bare hvor sterk ideologi som råder på begge sider. Hvis du ikke er tilhenger av massiv utrulling av elbiler, vindturbiner, solcellepaneler og kjernekraftverk, så er du visstnok en del av problemet. Da er du kompis med oljebransjen; du er fienden!

Og det kunne ikke vært lenger unna sannheten. Saken er at det ikke egentlig handler om at vi må bytte ut “slem” energi med “snill” energi og fortsette som før. Energi er bare energi og vi kan ikke lage den. Hvis du ikke leste “Grønne drømmefangere” så kan det være greit å skumme gjennom den først, for mye av det jeg tar opp nå er skrevet om i mer detalj der.

Det er ikke noe som heter “grønn energi”. Kan vi ikke bare bli enige om det med en gang? Gråspurver og bjørketrær er fornybare, men elbiler, vindturbiner og alt annet av maskiner og konstruksjoner vi må lage for å høste og konvertere direkte og indirekte solenergi om til elektrisitet er ikke fornybare. De må repareres og erstattes jevnlig, og det er ikke fysisk mulig uten fossil energi. Disse maskinene er ikke fornybare og vil aldri noensinne bli det heller.

Det finnes nemlig ikke fornybar energi. Energi fornyes ikke. Jeg vet, det er en ganske drøy påstand. Men når oljetønna er brent opp, så er den brent opp og kommer aldri tilbake igjen i et tidsperspektiv som er relevant for mennesker. Navnet (eller merkevaren) “Fornybar Norge” er sånn sett enten en dårlig vits eller et forsøk på markedsføring funnet på av noen som ikke forstår dette prinsippet. Elektrisitet fornyes heller ikke, uansett hva “grønne techbros” sier for at du skal gi de penger.

“Grønn vekst” er bare grønnmalt vekst, og mer av det vi trenger minst mulig av.

Ettervekst er nå på Bluesky (følg meg gjerne), og det ser enn så lenge ut til å bli et ekkokammer for virkelighetsfjerne grønne drømmer, der evangelister som Katharine Hayhoe og bokselgere som Michael Mann havner på samme lister som Stefan Rahmstorf. “Miljøvernere” lobbyer for harde livet for at det skal bygges ut kjernekraft i Norge så fort som overhodet mulig, uten å reflektere et sekund over hva vi skal bruke denne elektrisiteten til eller hvorfor vi i det hele tatt skal ha enda mer elektrisitet i Norge. Alt handler om “hvor mye?”, “hvor dyrt?”, “hvor mange?”, “hvor fort?”, “hvor lenge?”, “hvor store?”, “hvilke områder?” etc, men det er ikke en kjeft som spør “Hvorfor?”

Selv Eivind Trædal hevder at denne moderne industrielle sivilisasjonen fint skal kunne drives på elektrisitet alene, og jeg tror knapt det finnes et bedre eksempel på hvor frakoblet virkeligheten MDG er. Men alle partier er det; helt fra lengst til høyre og til ytre venstre, og alle nyansene mellom. Det er ikke et eneste parti i Norge som stopper opp for å reflektere over retningen vi er på vei i, eller hvilke konsekvenser det har. Destinasjonen er gitt, de slåss bare om å få bestemme hvor fort vi skal komme oss dit. Samtlige ser ut til å være fullstendig energiblinde.

Hvorfor skal vi fortsette å øke energiforbruket? Hvorfor skal vi bygge ut havvind, elektrifisere oljeutvinningen og øke hastigheten inn i murveggen vi ikke kommer forbi? Hva skal all denne elektrisiteten brukes til? Svaret på det, er å vokse økonomien. Og vekst er i dag hovedgrunnen til at vi ikke kommer ut av denne situasjonen på en ryddig og rasjonell måte, for så lenge det øvre målet vårt forblir vekst vil utslippene bare fortsette å øke. Det er ingen andre måter å vokse økonomien på enn å konvertere naturen om til tall på en skjerm, som skal vokse eksponentielt for evig. Og denne konverteringen gjøres ved å stadig forbrenne mer energi enn tidligere. Mer om det her:

Hvor mange naturvernere og miljøvernere tror på at vi om 30 år skal forbruke dobbelt så mye energi og ressurser årlig som vi gjør i dag? Gjør i det hele tatt noen det? Det kastes 13 millioner mobiltelefoner om dagen, skal vi da kaste 26 millioner telefoner om dagen i 2050? Vi forbruker rundt 100 milliarder fat oljeekvivalenter i året for at samfunnet skal gå rundt sånn som i dag, med alt det innebærer av gruvedrift og global handel på tvers av seks kontinenter, drevet av et stadig høyere forbruk fordi økonomien “må” vokse eksponentielt for evig. Tror du at dette forbruket vil være 200 milliarder fat oljeekvivalenter om 25 år, så lever du dessverre i en fantasiverden. Og det virker som om veldig mange gjør det på begge sider av debatten.

Subscribe now

Alle som deler innlegg om “å løse klimakrisen” og “fikse klimaendringene” ser ut til å mangle helt grunnleggende forståelse for hva årsaken er. Klimaendringer er ikke et problem som kan løses, det er bare ett av mange symptomer på et massivt overforbruk av energi og naturressurser. Egentlig burde vi slutte å kalle det “ressurser”, for det antyder at de er der kun for oss og at vi bare kan forsyne oss av de. Som om planeten er et evig varelager øremerket mennesker. Det er ikke sånn det fungerer.

Men prøv å forklare noen at “problemet” ikke er fossil energi, men at vi bruker altfor mye av all energi og at vi må nedskalere radikalt. De vil se på deg som om du er sinnssyk.

“Ok, så du vil tilbake til å bo i huler?”

“Ok, så da vil du gi avkall på alle vaksiner og alle medisinske fremskritt som har skjedd de siste hundre årene!”

“Ok, du er negativ til elbiler/solcellepaneler/vindturbiner/kjernekraft; altså er du lobbyist for fossilbransjen!”

“Ok, så da skal vi altså tilbake til 50% barnedødelighet og en hverdag som er så vond at ingen orker å leve lenger enn til de er 40 år!”.

Så fin stråmann! Har du laget den helt selv?

Fordi vi er så endringsblinde og er født inn i en kultur som tar dette vanvittige overforbruket av energi for gitt, så er det tilnærmet umulig å se for seg at dette ikke skal vare evig. Folk flest ser ut til å forvente at energiforbruket ikke bare skal fortsette, men det skal også øke. Vi skal nemlig fortsatt ha mer av alt; mer industri, flere hytter, flere vindturbiner, flere elbiler, “bærekraftige elfly”, flere arbeidsplasser, “grønn vekst”, en “grønn energisektor”, “grønn industri”, “grønne arbeidsplasser”, “grønne investeringer” +++

Shut the fuck up!

Dere aner ikke hva bærekraftig innebærer.

“Problems have solutions - a predicament has outcomes”

Vi kan ikke løse klimakrisen! Elfly og elbiler er ikke bærekraftige! Det er ikke noe som heter fornybar energi! Og det er ikke noe som heter grønn vekst!

“Men hva er løsningen da, kom med noen løsninger! VI VIL HA LØSNINGER VI KAN HIVE PENGER ETTER!”

Det er ingen løsninger, det vil være ulike utfall basert på valgene vi tar herfra og ut. Det finnes ingen veier vi tar i dag som vil lede til en verden som ikke bikker 3 graders oppvarming, med mindre vi umiddelbart tvinger verdensøkonomien ned i knestående og inn i en permanent resesjon og restaurerer hver eneste myr og skog i hele verden. Og kanskje ikke engang det ville vært tilstrekkelig.

Selv om vi blir nødt til å nedskalere energiforbruket og hvor mye natur vi tygger oss gjennom i året så betyr ikke det at vi må gi avkall på alle teknologiske fremskritt vi har fått de siste hundre årene. Det er mye som kan gjøres smartere, og det er veldig mange unødvendige ting vi sløser vekk energi og materialer på i dag som vi egentlig ikke trenger.

Men så lenge hele det politiske spekteret er som en regnbue av fornektelse og fantasier, så tror jeg helt ærlig ikke vi kommer noen vei.

Avslutningsvis har jeg fire tips:

1: Lær deg hva overshoot er for noe, og lær deg systemtenking.

2: Bruk litt tid på å reflektere over forskjellen på hva du trenger og hva du har lyst på.

3: Tenk deg at “det grønne skiftet” først og fremst er noe som skal skje i ditt eget hode, og at det egentlig innebærer en endring i hvilke forventninger du har til fremtiden, hvilke verdier du har, hva som er aller mest viktig for deg og hva du egentlig ønsker å bruke livet ditt på.

4: Finn ut hvem du er og hva du står for.

Share

Selv om det er et vidt politisk spekter og mange ulike meninger og synspunkter der ute, så er vi på mange måter født inn i den samme globale “sekten”. En sekt gjennomsyret av overtro, der man følger den samme ideologien og tror på mye av de samme tingene. Ikke bare er det veldig vanskelig å overbevise individuelle sektmedlemmer om at de er med i en sekt, det er også nærmest umulig å oppdage det selv. Det beste man kan håpe på er at noen utenfra griper inn, men som oftest vil man nok fornekte det likevel.

Overtroen fra gamle dager der vi undrende kikket mot stjernene og fant på historier om overnaturlige gudeskikkelser som avgjorde skjebnene våre - basert på hvor fornøyde de var med oss, har med tiden blitt erstattet med nyliberal økonomisk ideologi. Denne økonomiske ideologiens prinsipper og idéer blir i dag sett på nærmest som naturlover, ved at “det frie marked” kan løse ethvert problem ved å styre prisene opp eller ned.

Ressursknapphet er intet problem, for høyere priser vil “uunngåelig” føre til innovasjon og på magisk vis trylle fram enten mer av det vi mangler eller en fullgod erstatning. For alltid. Økonomer er som et slags presteskap av mystikere som gestikulerer litt med armene og bruker diffuse begreper i kombinasjon med svært mangelfulle modeller for å beskrive fremtiden basert på hendelser fra fortiden. I utgangspunktet har de ikke mer troverdighet og autoritet enn en selvutnevnt klarsynt med krystallkule. Likevel lar vi de spå fremtiden for oss og stoler på svarene de gir. Klimaforsker Kevin Anderson omtaler de som “astrologer med kalkulator”.

Dersom noe forkludrer et regnestykke eller gir et svar de ikke er tjent med, fjerner de bare dette fra modellen for å kunne få resultatet de ønsker. Det er ingen vitenskapelige fakta bak økonomien, kun en ideologi på lik linje med det vi finner i andre religioner. I tilfellene der økonomien ikke utvikler seg i samme retning som økonomene har forutsett, forklares det ofte med “usikkerhet”, “uro”, “frykt” og spuriøse korrelasjoner fremstilles som kausalitet.

La oss være ærlige; de bare gjetter.

Hodepine? Sug litt på denne krystallen og legg deg på ryggen i noen timer. Ble det bedre? Da fungerte behandlingen. Ble det ikke bedre? Kanskje du gjorde det feil, eller for lenge. Eller for kort. Økonomer har på mange måter blitt vår tids sjamaner og gudeskikkelsene fra fortiden er erstattet med økonomisk ideologi og det frie markedet.

Litt “same shit - different wrapping”.

Før i tiden var man overbevist om at overnaturlige ånder og gudeskikkelser kontrollerte alt, hvor vi bare var små brikker i et tidvis sadistisk spill som disse kreftene styrte med sin evige visdom. Vi levde i deres nåde. En ekstra god avling et år kunne tolkes som et resultat av en tilfreds gud og hadde fint lite med et stabilt klima og gunstige værforhold å gjøre.

Subscribe now

Et dødelig jordskred var ikke bare en konsekvens av en rekke tilfeldige hendelser satt i sving i den hydrologiske syklusen. Det var ikke fordi jordsmonnet etter å ha tatt opp for mye fuktighet over tid nådde et vippepunkt i viskositeten og ble så ustabilt at det sammen med tyngdekraften utslettet en landsby i et litt heftig regnvær.

Nei, dette var straffen fra gudene. Men hvorfor? Hva galt hadde innbyggerne gjort? Det kunne i grunn være akkurat hva som helst, og den mest spennende og populære teorien ble fort “svaret”.

“Gudene straffet oss fordi vi ikke ofret så mange dyr på alteret”, var kanskje konklusjonen til landsbyens “medisinmann” eller “sjaman”.

“Vi ofret færre dyr i år sammenlignet med i fjor, og nå fikk vi straffen vår - som fortjent. Derfor må vi endre oss for å hindre at dette skjer igjen.” Spuriøse korrelasjoner er altså ikke noe nytt.

Hvis et tre veltet over en unge var det kanskje den lunefulle skogsguden som var på ferde, og ikke bare et rotsystem som var kommet så langt i forråtnelsesprosessen at kun et lite vindkast var nok til å rive det over ende.

“Vi må vise respekt for skogen når vi ferdes i den!” konkluderte man kanskje med?

Selv om den ene hendelsen skjedde før den andre hendelsen betyr ikke det automatisk at førstnevnte er en utløsende eller avgjørende årsak til sistnevnte. Men den genetiske arven evolusjonen har gitt oss har gjort oss til eksperter i å oppdage mønstre overalt, også der det ikke er noen. Når en aksje stuper på børsen og “analytikere” begrunner det med at en helt annen urelatert aksje går dårlig, er det omtrent som når Legolas i Ringenes Herre sier “A red sun rises. Blood has been spilled this night.” Det stemmer at det var en blodig natt kompis, men hvordan sollyset brytes av partiklene i atmosfæren har overhodet ingenting med det å gjøre.

De som kommenterer svingninger på børsen er glade i konkluderende overskrifter der “X gikk opp/ned etter at Y skjedde”, selv om X ikke har noe som helst med Y å gjøre. Det blir bare den enkleste forklaringen, og da går man for den.

Om lyset på badet blinker til tross for at du nettopp har skiftet pære er det ikke din avdøde ektemann som prøver å si deg noe - det er bare en dårlig lyspære. Selv om vi mennesker er predisponert til å se sammenhenger overalt fordi vi er skrudd sammen til å spinne historier og narrativer for å forstå verden rundt oss, så betyr ikke det automatisk at alle disse sammenhengene eksisterer.

Der det i fortiden var et spørsmål om liv eller død dersom man gjenkjente et fiendtlig ansikt i jungelen i tide, er det i dag liten nytteverdi å innbille seg at man ser en kanin i skyene eller en trist hund i treverket. Men vi gjør det likevel. Vi ser mønstre overalt, og mange av dem er bare et resultat av denne genetikken og fantasien vår.

Mennesker har en iboende og nedarvet evne til å spinne narrativer og lage historier, og hver og en av oss spiller hovedrollen i ens eget liv. Alle andre er bikarakterer i varierende grad, og de aller fleste av dem er nærmest som statister. Men det er alltid en selv som er hovedpersonen og man har sin egen historie; med en begynnelse, et midtparti og en slutt.

Min historie er ikke sånn som din. Du er bare en bikarakter i min historie og jeg er kanskje bare en statist i din; en som passerer i bakgrunnen, både på vei fra og til noe som er helt irrelevant for ditt liv. Uten disse narrativene er hverdagen vår bare en rekke hendelser som ikke henger sammen, men som tilfeldigvis skjer kronologisk.

Vi trenger disse historiene for å fungere, for å finne en mening i kaoset og gi hverdagen struktur. Og vi har en tendens til å gi mening til utallige meningsløse ting og hendelser, i et forsøk på å kontinuerlig bygge et narrativ rundt oss. Noe forkastes som irrelevant, mens noe annet får stor betydning. Og på den måten pusler vi sammen alle de små historiene som utgjør hver eneste dag, helt ubevisst.

Når vi setter oss mål så bygger vi en historie rundt veien mot målet. Enhver som starter med et prosjekt de deler på internett omtaler det gjerne som “en reise”. “Bli med meg på denne reisen der jeg skal utvikle X” eller “jobbe mot Y”. Denne “reisen” er også bare en historie, med en begynnelse, et midtparti og en slutt. Hvorvidt historien har en hyggelig slutt eller ikke kommer an på om vedkommende oppnår målet sitt. Men det er uansett et narrativ og en historie som fortelles. Alt handler om historier og fortellinger, og sånn har trolig mennesker alltid vært.

Det er bare å lese pressemeldingene fra ulike aksjeselskaper så finner man varianter av samme type narrativ som i oppskriften på en typisk “Hero’s Journey” : Helten (i dette tilfellet selskapet) skal ut på en “reise”. De skal jobbe mot et konkret mål og har høye ambisjoner, de møter utfordringer på veien - men de er selvsikre og skal kjempe seg forbi disse hindringene i veien mot målet, og helt til slutt ender de opp på et bedre sted enn der de begynte.

Noen ganger ender et selskap opp som noe helt annet enn planlagt. En transformativ reise, bestående av ofte helt meningsløse hendelser lenkes sammen til en historie. Og publikum (eller investorene) applauderer og heier underveis som pyramidespillet utvikler seg. Unnskyld; reisen. I disse historiene er det heller ikke uvanlig at en eller flere av hovedpersonene rømmer skuta med en diger pengesekk i hendene lenge før de er helt i mål, for de har hele tiden visst at dette målet ikke var oppnåelig. Dessuten gikk de inn i prosjektet med en helt klar exit-strategi. Det skjer også rett som det er at slike selskaper kollapser på børsen. Ofte skifter de navn først.

Hvorfor blir egentlig så utrolig mange småsparere sittende i ro mens de ser på at investeringene deres krymper dag etter dag, uten å foreta seg noe for å bremse tapet? Kanskje det er fordi narrativet rundt er så spennende at folk flest gjerne vil følge med for å se hvordan historien ender? I tillegg til at vi har en usunt sterk tro på at mennesker kan overkomme ethvert hinder og løse enhver situasjon. “Det ordner seg sikkert!”, “Jaja, det går nok opp igjen skal du se!”, “Etter regn kommer alltid sol!”, “Nå har den gått ned så mye at den kan nok ikke gå mer ned!” er unnskyldninger jeg har sett mange ulike varianter av i aksjeforaer tidligere. Dessuten er det ekstra deilig hvis en underdog man heier på vinner.

En annen faktor her er “the sunk cost fallacy”, som kort fortalt går ut på at dersom man allerede har investert tid, penger eller energi i noe så føler man seg nødt til å fortsette med det. Uansett om man egentlig får noe mer ut av det eller ikke. Så det er ikke alle som fortsatt spiller World of Warcraft som synes det er så gøy lenger, men de har allerede investert så mye tid og penger i det at det vil føles som et brutalt tap å slette kontoen. Da vil jo alt være borte.

Mennesker takler dårlig å tape, og følelsen vi får av å miste en tusenlapp oppleves som mye sterkere enn følelsen av å få en. På norsk kalles det tapsaversjon. Dette fenomenet ser man også når noen har bestilt (og forhåndsbetalt) en ferietur til et sted det er meldt potensielt livstruende ekstremvær under oppholdet. I vanlige tilfeller ville de ikke funnet på å reise dit i tidenes verste orkan, men de har jo tross alt betalt for et hotell som ikke kan refunderes.

Da er man plutselig villig til å ofre mer for å få noe ut av investeringen man allerede har gjort, og man tar en større risiko enn ellers. Ikke nødvendigvis så smart i dagens moderne sivilisasjon, men for ti tusen år siden kunne det bety forskjellen på liv eller død hvis man gadd å bruke litt mer krefter på å jakte ned et byttedyr som konstant har sluppet unna. Det var gjerne de som ikke ga opp som overlevde.

Subscribe now

Kulturen vår og samfunnet i dag dreier seg først og fremst om individuell konkurranse fremfor samarbeid. Alle skal slåss om de samme ressursene og man rangeres etter hvor mye man klarer å sope til seg på kortest mulig tid. Vinnerne er de som klarer å karre til seg aller mest. Om du var i et bursdagsselskap som 9-åring ville du nok reagert hvis ett av barna i selskapet beholdt nesten hele kaka for seg selv og lot resten av barna få et lite kakestykke på deling.

Dette egoistiske utskuddet av en avvikerunge ville garantert blitt irettesatt og kanskje fått juling av de andre barna. Men bedriftseiere som gjør tilsvarende hylles som helter. De heies fram og fremstilles som vinnere og idoler.

Et eller annet sted i oppveksten så skjer det noe som hindrer oss i å bli rasjonelle, kloke voksne mennesker. Vi går fra å være empatiske individer opplært til å samarbeide og dele felles goder, og presses inn i et system designet kun for å produsere økonomisk vekst ved at alle må slåss om de samme pengene og ressursene.

I utgangspunktet blir vi lært at man skal dele det man har, men vi “omprogrammeres” av skolesystemet - som for lengst er kapret av den rådende økonomiske ideologien - til å forkaste moralen og verdiene vi er oppvokst med, og tvinges til å konkurrere i og klatre høyest på den samme stigen.

Alt skal måles, alle skal rangeres og hvis du havner på andreplass er du førstemann i taperrekka. Ingenting er noensinne bra nok, for overskuddet skal alltid øke, du må alltid bli bedre. Hvis noen prøver å klatre forbi deg på stigen må du bare klamre deg fast litt hardere, og det er lov å dytte de andre ned. Om noen klatrer fort må du klatre fortere, for du vil vel bli en vinner?

Du må gi litt mer for hvert år som går, bare bittelitt mer, et par flere arbeidsoppgaver og litt mer innsats så er du der. Da du var liten trengte du ikke å betale foreldrene dine for måltidene du spiste. Ei heller måtte du betale leie for å overnatte på rommet ditt. Vi er opplært til at folk tar vare på hverandre og at man deler på godene. Har noen for mye, så deler de med dem som har for lite.

Tilstrekkelig pleide en gang å være godt nok, men i dag er det bare et forbigått trappetrinn på veien mot stadig mer av alt for alltid, i den evige konkurransen om å ha mer enn nestemann.

Bill Plotkin beskriver det som “arrested human development”; vi er fanget i et system der vi aldri helt får anledning til å utvikle oss til voksne utgaver av arten vår, fordi vi blir indoktrinert til å akkumulere mest mulig hver for oss og slåss om de samme ressursene. Det er nesten alt livet dreier seg om etter at man er ferdig på skolen og hele kulturen vår er bygget opp rundt dette konseptet. Mer av alt, fortere og billigere for alltid.

Å leve et godt liv er blitt redusert til å ha tilgang på mest mulig materielt og ha størst mulig formue. De færreste stiller spørsmål om hva et godt liv egentlig er, hvordan man er en bra person og det aller meste av den mellommenneskelige kontakten reduseres til transaksjoner der produkter og tjenester byttes mot penger. “Så mye som mulig” er blitt synonymt med suksess og et lykkelig liv.

Vi utdannes til å ignorere naturen fordi alt handler om å bidra til økonomien. De færreste vet noe som helst om hvor maten, vannet, elektrisiteten eller de andre ressursene de bruker hver eneste dag egentlig kommer fra, eller de lange og komplekse reisene alt må gjennom før det er framme. Eller hvor alt ender opp etter at vi er ferdig med det. Vi blir stadig mer frakoblet virkeligheten og resten av naturen, fordi vi tvinges til å slåss om å akkumulere tall.

Men selv om vi har designet systemet på denne måten betyr det ikke at det er nødt til å være sånn. Systemer kan endres. Hvorfor skulle egentlig hele hensikten med vår eksistens være å akkumulere eller forbruke mest mulig, og forbrenne flere titalls ganger så mye energi som kroppen vår trenger, for alltid?

Vi er i så fall den eneste arten på denne planeten med en sånn “genetisk programmering”. Hvorfor godtar vi narrativet om at mennesker er umettelige? Man bør kunne forvente at arten homo sapiens er litt mer avansert enn Pac Man.

Etter at primærbehovene våre er dekket så er det beste i livet gratis. Men slik skolesystemet fungerer i dag blir man effektivt frakoblet resten av naturen og man lærer ikke noe om menneskenes rolle, vår biologiske arv eller plass i økosystemet. All relevant kunnskap om dette er redusert til en snever nisje for spesielt interesserte, og skolen blir mer som en slags fabrikk som produserer “arbeidsdroner” som skal tjene økonomien, både ved å produsere noe andre skal forbruke og være en forbruker selv. Kunnskap har ikke lenger noen egenverdi med mindre man kan bytte den mot penger.

Og makta ender i dag opp hos de med mest penger, ikke mest kunnskap.

Det er på tide at vi forkaster de virkelighetsfjerne ideologiene og reflekterer over hva det innebærer å være et menneske. Vi trenger å finne ut av hvordan vi skal relatere til hverandre og de andre millionene av arter vi deler denne biosfæren med. Vi må lære oss hva de virkelige verdiene våre er, og hva som er vår plass i dette intrikate biologiske nettverket. Dette er tross alt den eneste planeten vi vet om der noe sånt eksisterer, og vi burde ikke ta den for gitt.

Eller så får vi bare akseptere narrativet om at vi er den eneste arten på denne planeten som både er genetisk disponert for selvutslettelse og som gitt flere valgmuligheter fortsatt insisterer på å velge dette alternativet.

Eller kanskje det bare er overtro?

Det er på tide at vi blir voksne.

Share

Les også: